Glutenfritt i Kristiansand

Noen som står meg nær har fått vite at de har cøliaki. Det betyr vondt i magen av den minste lille smule gluten. Derfor er det ikke blitt så mye eksperimentering med kortreist mat i det siste. Vi starta med Toro glutenfri vaffelmiks, for å si det sånn. Men når man har fått litt mer erfaring i den glutenfrie verden, er det heldigvis mye mere god mat å velge i. Spis Sørlandet presenterer herved en gjennomtestet gaid til det beste Kristiansand har å by på av glutenfri mat sommeren 2016:

På restauranten Tilstede mat og mer  (Markens gate 29, 2. etasje) får dyktige kokker glutenfri, lokal, delvis økologisk og delvis rå mat til å gå opp i en høyere enhet og bli skikkelig GODT. Hele menyen kan man få glutenfri, alt fra vegetarburgere og dagens fisk til den kraftige salatbollen Biggie Green. Dagens fiskerett er alltid lokal villfisk. Mange av rettene er veganske, og dermed er det også lett å spise her for dem som ikke tåler melk eller egg.

– God mat er god mat, sier kjøkkensjef Benjamin Dogan på Tilstede mat og mer.  

Gjengen på Tilstede lager rå kaker uten hvetemel og sukker, som likevel smaker søtt. – Vi har også noen få alternativer til gjester som ønsker hvetemel og sukker, sier kjøkkensjef Benjamin med et smil.

Bønder i Byen holder til på Øvre Torv, du kommer dit ved å gå inn fra krysset Kirkegata/Tollbodgata nå mens det bygges parkeringshus under Torvet (det er en lang historie… MDG stemte selvsagt i mot). Bønder i Byen og grunnlegger Trine Lohne jobber systematisk for å finne lokale leverandører av grønnsaker, kjøtt og fisk. Her er mye god tradisjonsmat med moderne vrier og uten mel. På lunsjmenyen har de en rekke gode salater som er merka med «gluten» i menyen på grunn av brødet, men det erstattes enkelt av glutenfritt brød.

Dampbageriet (Rådhusgata 5, rett ved Markens, pluss kafe i Markens gate 40) har byens største utvalg av glutenfrie kaker og snask. Det er en stor glede å komme hit å få velge… Dette bakeriet har 30 års erfaring med glutenfrie godsaker, de startet opp da mamman til Espen «Bager» Albert fant ut at hun ikke tålte gluten. Dampbageriet baker glutenfritt hver tirsdag, fredag og lørdag, og har alltid et utvalg av både glutenfritt brød (4 typer + loff) og kager. Makronene, nøttestengene (av kransekakedeig) og ostekaka er alltid glutenfrie. Hvilke glutenfrie kaker de ellers har bakt varierer litt, det meste kan bestilles, også kaker til de store anledningene.

For godsaker, start her: Dampbageriet i Kristiansand

Kjøkkenskapet ligger i Lillemarkens, med kafe i 1. etasje og bakeriutsalg i kjellern. I tillegg har de en avdeling i kvartalet til Aquarama. Kjøkkenskapet har i følge flere pålitelige kilder byens beste glutenfrie brød. Kafeen lager knallgode glutenfrie sandwicher. Husk å si fra om du er svært sensitiv for gluten, da åpner de nye pakker med ost og grønnsaker for å være heilt sikker. Brødene bakes hver dag fra mandag til lørdag. De lager også endel glutenfrie søtsaker, blant annet muffins og brownies.

Reinhartsen har en avdeling på Fiskebrygga og en i Lillemarkens. Her får du selvsagt fersk fisk og sjømat, men de lager også mye god ferdigmat uten gluten. De har for eksempel 5 typer fiskekaker, som alle lages med potetmel og ikke kommer i nærheten av gluten. Og dette er skikkelig gode fiskekaker som smaker av FISK. De kan kjøpes varme og maules på stedet, eller du kan ta dem med og varme dem på grillen eller komfyren. Reinhartsen tilbyr også ferdig fiskepudding, fiskesuppe, baccalao og viltkaker, alt er glutenfritt og ferdig til å varme opp. Vil du heller ha fiskegrateng må du spørre etter den glutenfrie varianten fra frysen.

Glutenfri hurtigmat: Reinhardsen har laget prisbelønte fiskekaker til deg. Anbefales!

Sans og smak  i Lillemarkens er stedet for deg som liker å lage mat sjøl. Denne økologiske og uavhengige butikken har en egen glutenfri avdeling med reine råvarer som bokhvete, potetmel, quinoa, amarantmel med mere. Her slipper du å velge mellom økologiske eller glutenfrie havregryn – de har selvsagt glutenfrie økohavregryn. Og mye annet godt – er du heldig har de lokalproduserte økologiske jordbær!

Indisk mat er ofte et sjakktrekk for glutenintolerante,  bare du holder deg unna naan-brødene. Vi har gode erfaringer med restaurantene Mother India (Markens gate 6, øverst i Markens), og Indian Ocean Tandoori (Marviksveien 2 B på Lund, like ved busstoppet Lund Torv).

Helt til slutt: Spis Sørlandet er tilhenger av lokalprodusert øl, blant annet for å minimere behovet for å frake litervis med væske rundt omkring i verden. Derfor er det en glede for oss at CB nå også lager glutenfritt øl: CB Lite Pilsner.

God glutenfri sommer i Kristiansand!

Mat.Jord.

Denne våren er det strid om jordvern både i Kristiansand og i Søgne. På Linnegrøvan i Søgne er det foreslått å bruke 80 mål god matjord til blant annet boliger, ny videregående skole og næringsarealer som butikk. Bøndene blåser i luren og sier jord skal brukes til å dyrke mat på.

«Egentlig er det litt rart at det er bønder som er mest engasjert i jordvern. Vi har jo jord. Det er alle dere andre som burde være bekymra», sa Finn Aasheim fra Agder Bondelag på Folkets Befaring på Eg i Kristiansand. Her foreslår kommunen å bygge ut sykehuset på prima matjord. I tillegg ønsker kommunen tomter til «kommunale eller private helsetjenester» midt på det beste jordet.

Tenk om det var funnet gull på Eg – i ei gullgruve hvor det vokset ut mer gull for hvert år som gikk. Det ville vært en sensasjon, og Kristiansand ville straks fått på plass turistinformasjon, forskningsområde og undervisningsopplegg om denne fantastiske ressursen. Alle ville prist seg lykkelige over å ha noe så utrolig i vår by.

Nå vokser det ikke gull på Eg. Det vokser noe mye mer verdifullt – nemlig mat. Grass ser kanskje ikke ut som noe du pleier å spise, men uten gras får vi ikke kortreist melk, ost og rømme. Grasset blir til grovfôr til Kristiansands siste melkekyr.

Det er ikke lov å bruke matjord til andre formål enn å dyrke mat. Det står i jordloven. Men det kan gjøres unntak… og det gjøres heile tida. Norge «omdisponerer» omtrent 5 000 mål matjord per år, og statistikken er omstridt, sannsynligvis er det mere.

Det er nok ikke lenge til selv store norske partier innser verdien av matjord. Stortinget har vedtatt å skjerpe inn kravene til jordvern, og redusere tapet av matjord til maksimalt 4.000 mål per år på landsbasis.

Stortingspolitikere fra alle partier, fra Sv til FrP, understreker at dyrka og dyrkbar jord er en viktig nasjonal ressurs. Prosessen for dannelse av god matjord tar lang tid, og nedbygging av matjord er i all hovedsak en irreversibel prosess. Derfor har jordvern stor betydning for Norge.

«Under 3 pst. av Norges totalareal er dyrka jord, og kun 1,3 pst. er egnet for dyrking av matkorn. På verdensbasis er 10,7 pst. av totalarealet dyrka jord. Norge har en vesentlig lavere andel dyrka jord enn sammenliknbare land, og er blant landene med lavest prosentandel dyrka jord i Europa», står det i innstillingen fra Næringskomiteen (les mer her).

Problemet er bare at det ikke er Stortinget som bestemmer over matjorda i Norge. Det er kommunene som bestemmer hva som skal bygges hvor – og mange kommunepolitikere ser ikke gullet rett foran nesa si, de ser bare fine og flate tomter som kan brukes til nye bygninger.

Bildet i starten av denne bloggposten er fra aksjonen på Eg 22. april 2016, hvor MDG, Senterpartiet, Bondelaget og Oikos Agder plantet 5 epletrær midt i det som administrasjonen i Kristiansand kommune kaller «Utbyggingsområde BOP5». Undertegnede med lilla skjerf, fylkesledern i Bondelaget Tor Erik Leland med hvit genser merket «Bonde». Vi plantet epletrærne i skråninga, der bonden som leier Egsjordene til fôrproduksjon ikke kan pløye. Hvis Kristiansand bystyre tar ut de to mindre utbyggingsområdene fra Områdeplanen for Eg, kan epletrærne gi oss mat i kanskje hundre år. I tillegg kommer mulighetene de flate jordene gir oss til dåryking av både mat og fôr. Se mulighetene på Eg – bevar Gryda og jordene rundt!

Fotograf (begge bildene): Jorann Abusland.

Flere inspirerende jordvern-bilder, fra Folkets Befaring på Eg 28.4.16, ligger her.

 

 

Slik finner du ramsløk

Har du lyst til å plukke ramsløk, men er usikker på hvordan du skal finne den? Her er noen tips.

Ramsløk er en flerårig plante som liker fuktighet. På Vestlandet vokser den mange steder så villig at folk blir advart mot å plante den i hagen, fordi den sprer seg som ugras. Her på Sørlandet regner det ikke like mye, og ramsløken holder seg til fuktige steder.

Let ved vann eller langs en bekk, gjerne en bekkekløft som er bratt og fuktig. Slike steder er gjerne mygg-høl på sommeren, men nå om våren er de relativt lysåpne.

Bladene til ramsløken ligner på liljekonvall, og liljekonvall er som kjent giftig. Ofte vokser disse plantene i nærheten av hverandre. I praksis er det umulig å ta feil, fordi ramsløken lukter hvitløk. Den lukter så sterkt at hvis du har plukket noen buketter, så sitter lukta på hendene dine resten av dagen, uansett hvor mye du vasker deg. Det er altså ingen forvekslingsfare, hvis du bare bruker nesa.

Uti mai blomstrer ramsløken, og da er det lett å se at dette ikke er noen liljekonvall. Blomstene er ikke små klokker som hos liljekonvallen, men typiske løkblomster som ser ut som stjerner. Blomstene smaker søtlig løk, og er kjempegode i salater. Siden ramsløken er flerårig, skader det ikke planten at du høster av blomstene (det blir omtrent som å plukke epler av et epletre). Plukker du blader, er det god skikk å bare ta ett blad per plante. Som oftest vokser plantene tett, og du kan høste rikelig.

Der det vokser mye ramsløk går det greit å grave opp noen få planter og ta med hjem. Skal du plante den i hagen, så anbefaler jeg en fuktig plass, gjerne med skygge. Hos meg trives de riktig bra under en rufsete hekk.

Ramsløk er som snøklokker – de kommer tidlig, men visner også tidlig ned. Mot slutten av sommerferien er det ingen vits å lete etter ramsløk lenger.

Før i tida var det veldig viktig for gjeterne å holde kuene unna ramsløk. Kyrne liker den godt, men hvis de spiser ramsløk så blir det usmak på melka. Derfor har ramsløken gitt navn til mange plasser, som Ramstad, Ramsland og lignende. De stedene er det gode sjanser for å finne ramsløk den dag i dag.

Et siste tips: Mange steder arrangerer Sopp- og Nyttevekstforbundet egne ramsløkturer. I følge Stephen Barstow, forfatteren av boka «Around the world in 80 plants«, er Norge verdens eneste land som har et «Useful plants society», altså det over 100 år gamle nyttevekstforbundet. Hvis du blir med på tur med noen som kjenner ramsløken, så er du aldri mer i tvil. God ramsløktur!

 

 

 

 

 

 

Sørlandsk matmanifest

Reiselivsbedrifter på Sørlandet har  laget et Sørlandsk matmanifest – som har fått navnet Spis Sørlandet (!)

Visjonen er å løfte fram gode matopplevelser på Sørlandet. Bedriftene som slutter seg til manifestet skal ha minimum en lokal rett på menyen, og synliggjøre både historien bak produktet og den lokale produsenten. Flere reiselivsbedrifter har begynt å bruke emneknaggen #spissorlandet på Instagram, for å vise fram lokal mat. Det planlegges mer aktivitet i nettverket, og jommen meg har de ikke laget en plakat med lokale råvarer også.

(kilde og lenke til leverandører ligger her: http://arenausus.no/spesialisttjenester/mat/matprodukter/ )

Jeg skjønner ikke helt det med vintermakrell, men bortsett fra det er dette en åpenbart god ide. Reiselivet kan dette med sesonger – Sørlandet er noe heil annet i juli enn i januar. (Tenk det, Hedda.) Matbransjen i Norge har vært veldig opptatt av helårslevering, og sett på sesongvariasjon som noe negativt. Det er dumt både fordi det trengs veldig mye energi til å overskride sesongene (flyfrakt, oppbevaring, eller drivhus), og i tillegg skaper det vanskeligheter for de mindre produsentene. Men den økte interessen for lokal mat gjør det både inspirerende og nødvendig å følge lokale sesonger.

Det finnes ingen klar definisjon på hva som er kortreist mat. Her i denne bloggen har jeg definerte det som råvarer som var dyrka, fiska eller høsta inn i de to Agderfylkene og Skagerrak. Jeg har ikke satt som krav at bonden kun skulle dyrke sitt eget kortreiste for, eller unngå bruk av langreiste og giftige sprøytemidler. Hva som er lokalt, eller lokalt nok, kan alltid diskuteres, og noen ganger lurer jeg på om hele begrepet er som en strikk man kan tøye i flere retninger.

Men akkurat nå er jeg likevel mest stolt. Stolt over at ideen om å Spise Sørlandet brer om seg. Glad for at lokale restauranter og bedrifter følger opp. Gudene skal vite at det gjenstår mye arbeid. Jeg var på Strand Hotell Fevik i høst, og lunsjen ble servert i vakre lokaler med panoramautsikt til Skagerrak. Vi kunne nesten ha slengt ut et fiskesnøre fra bordet. Så kom kelneren – med tunfisk.

Matbaronene er avhengige av deg

Hvorfor har de tre store matvarekjedene i Norge så mye makt? Fordi vi handler der heile tida.

Brennpunkt-sendingen om norske matvarekjeder (Sjokoladekrigen, mars 2015) har satt søkelyset på maktbruken i dagligvarebransjen og behovet for en lov om god handelsskikk. Og det er jeg helt for, men jeg vil likevel minne om at grunnen til at Norgesgruppen har så mye makt er at så mange går inn i butikkene og legger igjen penger der.

Når nordmenn drar til Italia på ferie, så får vi ofte høre om de hyggelige familiebedriftene, det gode utvalget av ost, den kompetente lokale slakteren og det store mangfoldet italienerne kan velge i. Men hvorfor har italienerne så mange småbedrifter og småbutikker? Fordi de bruker dem.

Da jeg starta prosjekt Spis Sørlandet høsten 2011 var det to lokale torghandlere i Kristiansand. Vel, de importerte en del varer som appelsiner og hvitløk, men det var bra utvalg av kortreiste og ferske grønnsaker fra Tveit og Søgne.

Se blogginnlegg her, med bilde av den kjekke unge mannen som solgte tomater han hadde dyrka sjøl.

Nå fire år senere har den ene torghandleren gitt opp og den andre har gått konkurs. Kristiansanderne vandrer i flokk og følge inn i de store kjedebutikkene, og klager innimellom på det dårlige utvalget….

Så kanskje det er på tide med en tur på fiskebrygga? Fiskebutikkene forsvinner også hvis vi ikke passer på å bruke dem. Både menn, kvinner og barn kan unne seg en tur i fiskebutikken innimellom. Fiskebrygga i Kristiansand har tre utsalg, blant annet Reinhartsen, som også har utsalg i Lillemarkens.

I Mandal er det også et lokalt fiskeutsalg: http://www.fiskelaget.no/

Båly fisk på Lindesnes har åpent fra torsdag til lørdag nå på vinteren: http://www.balyfisk.no/

I Risør er det også et skikkelig fiskeutsalg: http://www.fiskemottaket.no/ (Åpent torsdag til lørdag. “Tirsdag og onsdag kan vi treffes på baksiden mot vannet for enkel handel.”)

Det er ikke sånn at alt vi spiser må innom en butikk først. Mange bønder driver med direktesalg fra gården. Det er verken rasjonelt eller miljøvennlig å kjøre langt av lei for å kjøpe en liten pose poteter, derfor bør du tenke større. Kjøp stort, del med naboen, putt i frysen eller i kjelleren. På Sørlandet har vi flere lokale produsenter, for eksempel disse:

Pinnekjøtt, fenalår og spekepølse fra Hidra: http://www.hittero.no/

Hjortekjøtt fra Hynnekleiv https://nb-no.facebook.com/pages/Mykland-Vilt/168422279855253

Elg fra Songdalen: www.viltslakteriet.no

Heldigvis går det mot vår, og om ikke så mange måneder skal jeg ha meg en tur til Hesnes gartneri i Grimstad. Det eneste problemet der er å slepe med meg tunge sekker og poser hjem igjenJ

Makt handler om samarbeid. Matbaronene har bare makt hvis vi lar dem holde på. En bra motreaksjon er å leite fram og BRUKE de lokale produsentene.

Etter noen utblåsninger på Twitter sendte Norgesgruppen meg lenke til deres utvalg av lokal mat:

https://meny.no/Kampanjer/Regionalmat/Matskatter-fra-Agder/

Men mitt poeng om makt er like gyldig selv om Norgesgruppen selger noen få lokale varer. De små produsentene trenger støtte – og du kan gi den direkte ved å handle hos dem.

Denne bloggeren er ikke sponset av noen, og tar heller ikke ansvar for noe innhold på eksterne nettsider. Lykke til i jakten på lokalmat!

Heia rekefiskerne

Det er sjelden vi i Naturvernforbundet kritiserer andre miljøorganisasjoner. Det hender vi i miljøbevegelsen er uenige, men da velger vi oftest å holde munn. Grunnen til det er at vi prøver å stoppe så mye miljø-fiendtlig galskap, for eksempel oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, dumping av gruveavfall i sjøen, overetablering i oppdrettsnæringa med mer, at vi ganske enkelt ikke har tid til å ligge i krangel med andre miljøvernere.

Men når det gjelder sørlandsrekene så valgte vi å gjøre et unntak og advare mot WWFs advarsel.

Debatten om sørlandsrekene handler selvsagt om marinbiologi: Hvor mange reker er det i sjøen, og hvordan utvikler bestanden seg? Blir det flere eller færre? Er rekene utrydningstrua? Og hvor mange sårbare fiskeslag blir tatt som bifangst i reketrålerne? I den marinbiologiske diskusjonen lener Naturvernforbundet seg tungt på Havforskningsinstituttet, som slår fast at rekene ikke er trua.

Hadde rekene vært utrydningstrua, så hadde selvsagt også Naturvernforbundet bedt folk om å ikke kjøpe dem. Men så ille er det heldigvis ikke, se lenka ovenfor.

I tillegg til diskusjonen om rekebestand og fangstmetoder, så mener Naturvernforbundet at det er viktig å spørre:

Rekefiskerne på Sørlandet – hva driver de egentlig med?

Dette spørsmålet kan besvares på mange ulike måter. Vårt svar er todelt.

For det første jobber alle fiskerne i ei fornybar næring. En arbeidsplass i fiskeriene kan jo vare i mange generasjoner. Et såkalt “oljeeventyr” i Lofoten vil kanskje vare i 50 år, så er det slutt. Fiskerne, derimot, jobber med å høste av naturens overskudd for å skaffe middagsmat. I et matfat som fornyer seg selv – hvis bare ikke vi mennesker ødelegger det.

For det andre, så er rekefiskerne på Sørlandet kystfiskere. Det vil si at maten har svømt inn mot land før den blir fanga. Dette betyr at energiforbruket per kilo middagsmat er lavere enn hos havfiskeflåten, som må reise langt, har store skip og stor kjøle- og frysekapasitet.

Med andre ord snakker vi om ei næring som er både fornybar og relativt klimavennlig.

Dette betyr selvsagt ikke at alt er bare idyll. Naturvernforbundet kan krangle med fiskerne om blant annet utkast, dieselsubsidier, trollgarn og bevaringsområdet. Men i bunnen ligger en respekt for arbeidet og ei grunnholdning om at fiskerinæringa er bra.

På bakgrunn av dette har vi to problemer med WWFs “rødmerking “ av rekene fra Skagerrak.

1. Maktanalysen mangler. Når en miljøorganisasjon går ut og ber folk om å boikotte de kortreiste rekene fra brygga og kjøpe frosne reker fra Barentshavet i stedet for – hva blir konsekvensen i det lange løp? Og hvem er det som tjener på at de store blir større, og at de små kanskje går på land?
2. Forbrukerne forvirres. Å be om boikott er et veldig sterkt virkemiddel. Det er vanskelig å få nordmenn til å boikotte noe som helst. Å be om boikott av reker som ikke er trua – det er ikke lurt. Konsekvensen kan fort bli at folk ikke gidder å høre på miljøadvarsler.

På bakgrunn av dette valgte Naturvernforbundet å si fra.

Svenske reker

Situasjonen i Sverige er litt annerledes. Sverige er viktig både fordi det var WWF i Sverige som først gikk ut og advarte mot rekene fra Skagerrak. Sverige er også et viktig eksportmarked for de norske rekene.

WWF Sveriges begrunnelse for å be om boikott handler mye om at den svenske forvaltningen av reker er for dårlig.

Svenska Artdatabanken sendte i juli i år ut foreløpige vurderinger for ny svensk rødliste, som skal være ferdig i 2015. Da gikk de ut med at det som svenskene kaller “nordhavsräka” nå ser ut til å bli rødlistet. Det er jo mye mer alvorlig enn å få rødt lys hos WWF. Rødlisting betyr at arten er utrydningstrua.

Men hvorfor sier Havforskninga og Artsdatabanken i Norge noe helt annet om rekene?

Sidespor om ulv

Jo, fordi disse rødlistevurderingene, når man skal finne ut om en art er utrydningstrua, de er nasjonale. Og sånn må det være. Ta for eksempel debatten om ulv i Norge:

Naturvernforbundet ønsker en levende bestand av ulv i Norge. Mange sauebønder svarer: Hallo, det finnes masse ulv i verden, i Russland og Cananda og Finland og Sverige. Vi trenger ikke ha ulv her!

Men det trenger vi faktisk. Ansvaret for å forvalte arter og hindre at de ikke dør ut, ligger hos nasjonalstaten. Det er ikke et perfekt system, men alternativet er verre. Hvis det ikke var noe nasjonalt ansvar for å ta vare på arter, så kunne jo alle land bare peke på naboen og si at “vi trenger ikke gjøre noe for å redde ulvene/orkideene/rekene/(fyll inn selv) – det kan heller de gjøre!” Konsekvensen kan fort bli at hvis ikke alle nasjoner har ansvar for artsforvaltninga, så har INGEN ansvar. Og et slikt system vil garantert ikke gavne verken natur eller mennesker.

Tilbake til rekene

Den norske rekebestanden består av rekene i Barentsahevt, Nordsjøen og Skagerrak. Den svenske rekebestanden, derimot, er bare en liten flis av dette. De få rekene som svømmer utenfor den svenske vestkysten i Skagerrak og Kattegatt.

Den vesle svenske rekebestanden har åpenbart problemer. Men om de problemene er så store at rekene skal rødlistes er ikke helt klart. Det var bare en foreløpig vurdering som kom fra Svenska Artdatabanken i sommer.

Nå i oktober så gikk havfisklaboratoriet i Lysekil ut og sa at “Vi glädjer oss till att beståndet är stabilt och på väg uppåt”.

Takk til WWF

Naturvernforbundets svenske søsterorganisasjon Naturskyddsföreningen har også ei liste med sjømat som de anbefaler, og ei liste med sjømat som de ber folk om å styre unna. Rekene fra Skagerrak og Nordsjøen står per oktober 2014 ikke på noen av disse listene. Vår svenske søsterorganisasjon har altså valgt å ligge lavt i rekedebatten. De gleder seg over at rekebestanden trolig er på vei opp – og de takker WWF for å ha satt fart på forvaltninga til det bedre.

Det beste med WWFS sjømatgaid som ble publisert i sommer er at vi plutselig fikk en diskusjon om hvordan maten vår blir publisert. Det burde vi hatt mye mer av, og ikke bare når det gjelder reker. Generelt så er jo norske forbrukere mer opptatt av lave priser enn av bærekraftig matproduksjon. En offentlig diskusjon om hvordan maten produseres har både miljøet og fiskerne alt å tjene på.

Innlegg fra Naturvernforbundets Marte Rostvåg Ultveit-Moe på årsmøtet i Fiskarlaget Sør, 24. oktober 2014.

Etterskrift 29. oktober 2014: Det er ikke rart hvis du synes rekedebatten er vanskelig. WWF synes også at rekedebatten er vanskelig. I Storbritannia henviser WWF til sjømatgaiden fra Marine Conservation Society. Der får reker fra Skagerrak og Norskerenna grønt lys og presenteres som «the best choice».

Kilde: Denne nettsida fra WWF med oversikt over alle deres sjømatgaider (se nest nederste linje i den lyseblå faktaboksen: «In the UK…»)

og Good Fish Guide fra Marine Conservation Society (sjekk Prawn, coldwater or northern).

Bydyrking

En by kan ikke være selvforsynt med mat – men alle byer kan og bør produsere noe mat til egen befolkning. Den helt ureiste maten er bra både som mentalhygiene og som påminnelse om de økologiske sammenhengene vil alle er en del av. I tillegg smaker det veldig godt.

Jeg har kontoret mitt på Grønt Senter på Odderøya, og her har vi i to år hatt en grønnsakshage på jobben. Flinke folk har puslet på dugnad med å anlegge hagen, så og plante og vanne og luke. Det siste året er det hovedsakelig Kirkens Bymisjon i Kritsiansand som har hatt ansvaret for hagen, og resultatet har blitt veldig bra. Her vokser blant annet

urter – grasløk, persille, blomkarse, mynte og sitronmelisse

grønnsaker – rødbete, blomkål, ertepeiser mm

poteter og epler

Når vi har besøk på Grønt senter så er det alltid hagen som vekker mest interesse. Avlingen blir høstet ca ei gang i uka og brukt i kafeen til Kirkens Bymisjon nede på Fiskebrygga, et langt steinkast fra der den har blitt dyrket. Men alle som kommer forbi har lov til å ta med seg et eple eller noen persilledusker til matpakka.

Førstkommende mandag, 6. oktober 2014 kl 19-21, inviterer Klimaalliansen til et temamøte om bydyrking her på Grønt senter. Arne Otto Iversen fra Klimaalliansen (tidligere Grønn Hverdag) skal snakke om den globale trenden Urban gardening.

May-Brith Ohman Nielsen presenterer årets avlinger i parsellene på Kongsgård. Hun forsker på hvor mye spiselig man faktisk kan få ut av en kolonihage. Prosjektet har fått navnet Småhagemat, og alle parsellene i prosjektet blir presentert på denne bloggen her: http://hagemat.wordpress.com/

Marit Skjæreli fra Bymisjonen skal snakke om de konkrete erfaringene med byhagen på Grønt Senter, Francisco Garcia Ojeda skal presentere markkompostering, og Marit Grinaker Wright fra Oikos økologisk Norge skal snakke om hvorfor det er så viktig med økologisk dyrking i byhagene.

Og sist, men ikke minst: kunstner og forfatter Barbro Raen Thomassen presenterer «I begynnelsen var hagen – om hagebruk og kunstnerskap». Thomassen er visuell kunstner med solid erfaring i alt fra luking av åkrene på landbruksskolen i Søgne til å forsyne sin egen familie med økologiske grønnsaker fra egen hage store deler av året.

Folkens – det er bare å komme – dette blir garantert inspirerende!

Marit Grinaker Wright, en av kveldens innledere, med økohage og økohus. Huset ligger på Biestøa i Grimstad, og Marit sin blogg om prosessen med å bygge økohus ligger her

Tidligere bloggposter om bydyrking:

Om våronn i skolehagen på Vardåsen skole i Kristiansand

Om hagenhøner på Lund

Intervju med Barbro Raen Thomassen

Intervju med Eple-Jennifer fra Horten Fruktdugnad:

Spis Sørlandsreker

WWF har gått ut og bedt folk om å ikke spise reker fra Skagerrak av miljøhensyn. Rekebestanden er ikke truet, men WWF er misfornøyd med hvordan fisket drives. Naturvernforbundet derimot, er misfornøyd med WWFs endimensjonale syn på hva som er miljøvennlig forvaltning av sjømat.

Naturvernforbundet er opptatt av å støtte kystfiskerne, fordi dette er ei fornybar næring som har stor egeninteresse av å ta vare på livet i havet. Kystfiskerne er viktige vitner om hvordan det står til med fisk og sjøfugl, vær og vind, oljesøl og søppel langs kysten vår. Kystfiskerne er også viktige allierte i kampen mot oljeboring i Skagerrak, Lofoten og Vesterålen.

I tillegg til dette er kystfisket det mest miljøvennlige fisket. Årsaken er at båtene ikke drar så langt, og dermed bruker mindre diesel per kilo fangst enn det de store havtrålerne gjør. Selvsagt er det mest miljøvennlig å la fisken svømme inn mot land og fange den der.

Det stemmer at noen av rekefiskerne ikke har sorteringsrist og derfor tar en del fisk i tillegg til reker. Dette betyr at en og annen truet kysttorsk og skate kan havne i reketrålen, sammen med blant annet sei og makrell. Men det er viktig å være klar over at det er de minste båtene, som fisker innenfor 4 nautiske mil, som av sikkerhetsgrunner ikke bruker sorteringsrist. Dette utgjør ca 10 % av fangstkapasiteten. Disse båtene tar fisken som havner i reketrålen til lands og selger den som middagsmat.

God forvaltning av den fornybare sjømaten er vanskelig, og Naturvernforbundet hilser velkommen debatten om hva som er miljøvennlig å spise. Vi velger å ta et breiere perspektiv enn WWF, og spiser derfor reker fra Skagerrak med god samvittighet.

Marte Rostvåg Ulltveit-Moe, Naturvernforbundet i Kristiansand

Per-Erik Schultze, Naturvernforbundet i Kragerø

Peder Johan Pedersen, Naturvernforbundet i Vest-Agder

 

Innlegget ble først publisert i Fedrelandsvennen, den 7. juli 2014

Mer om rekedebatten i den forrige bloggposten: https://spissorlandet.wordpress.com/2014/06/27/rekedebatt/

“Advarsel mot reker fra Skagerrak”

WWF har gått ut og advart mot reker fra Skagerrak. I den nyeste versjonen av WWFs sjømatgaid er de lokale rekene våre farget røde og merket med “Styr unna”.

Da jeg skrev kokeboka “Spis Sørlandet”, var jeg på jakt etter noen enkle klare regler for å finne ut hva som er miljøvennlig sjømat. Når det gjelder landbruket er det jo veldig enkelt: Spis mer grønnsaker, velg økomat, og sørg for at du ikke kaster mat som kan spises. Enkelt og greit, alle kan gjøre litt, sunnere er det også (absolutt alle ernæringseksperter anbefaler oss å spise mer frukt og grønt).

Jeg snakket med flere havforskere og ba dem om noen folkelige og enkle råd om sjømat. Noe som alle kan forstå og alle kan huske. Helst også noen råd som ikke gjelder bare akkurat denne sesongen. Det må da være mulig?

Nei, svarte havforskerne. Nei, det er ikke så enkelt under vann. Det er mye vi ikke vet. Ting endrer seg fort. Fiskebestander minker, og vi forstår ikke alltid hvorfor. Noen ganger flytter fisken seg. Sjømat handler om variasjoner under vann, men også om politikk, juss og klimaendringer. Jeg kan dessverre ikke gi deg noen enkle regler.

Derfor har jeg laget noen kjøreregler selv. Lista er ikke perfekt (men det er ikke lista til WWF heller, mer om dette under). Sjømat er godt, og med vett og forstand skal vi kunne fortsette å høste av havets fornybare ressurser. For eksempel slik:

1. Fisketur er bra

En stor andel av fisken som spises i Norge om sommeren er selvfisket eller fått av familie og venner. Fisketurer bidrar til naturglede og forståelse av livet i havet. Derfor er det bare bra å slenge ut et snøre, og spise fisken du har fanget selv. Oppdaterte regler for fritidsfiske finner du her:    http://fiskeridir.no/fritidsfiske

2. Blåskjell er bra

Blåskjell lever av mikroalger og dødt organisk materiale. I løpet av ett døgn kan et voksent blåskjell filtrere like mye vann som det er i et velfylt badekar. Blåskjellenes store appetitt på alt fra plankton til dødt organisk materiale kan forebygge algeoppblomstringer i sjøen. Spis derfor norske og svenske blåskjell med stor glede.

3. Spis fremmede arter

Fremmede arter som sprer seg langs kysten og lager ugreie i økosystemene bør vi etter beste evne spise opp. Her snakker vi blant annet kongekrabbe og stillehavsøsters ( og de smaker heller ikke så verst…).

4. Bruk hodet

Sei og sild er i god form, og anbefales til og med av WWF. Krabbene har det også greit, og krabbesesongen er rett rundt hjørnet. Kysttorsken er trua, men skreien er i god form. Lofottorsk er altså et bra valg på vinteren.

 

Men så var det altså disse rekene fra Skagerrak. Rekebestanden er ikke trua, men WWF er bekymra for fiskemetodene. Det gjelder både bifangster av annen fisk, og utkast av småreker:

http://www.wwf.no/dette_jobber_med/hav_og_kyst/sjomatguiden/green/?31454/reker

Naturvernforbundets marinbiolog Per Erik Schultze påpeker at WWF med dette svartmaler hele rekenæringa. Andelen båter som er anmeldt for ulovlig utkast av småreker er betydelig mindre enn det WWF opplyser:

http://www.nrk.no/telemark/_-wwf-fusker-med-reketall-1.11800406

Skagerrakfisk understreker at det er påbudt med sorteringsrist for å unngå bifangst i reketrålen når båtene går mer enn 4 nautiske mil fra land. Og dette utgjør 90 % av fangstkapasiteten.

http://www.skagerakfisk.no/media/1387/kommentar-til-sjoematguiden-2014-wwf.pdf

 

Konklusjon: Jeg kommer til å fortsette å spise lokale reker. Jeg håper alle får tatt seg noen fine fisketurer i sommer. Og jeg oppfordrer flere til å bry seg om hvor (sjø)maten kommer fra og hvordan den er produsert.

 

Etterskrift, 2. juli  2014: Les gjerne dette innlegget fra Havforskningsinstituttet som begrunner hvorfor rekene i Skagerrak ikke er trua.

http://www.imr.no/publikasjoner/andre_publikasjoner/kronikker/2014_1/rekefisket_truer_ikke_rekene_i_sor/nb-no

 

Eksos-skinke

Av gjesteblogger Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet

Jeg smører siste rest av Philadelphia-osten utover brødskiva. Ikke ante jeg at det var eksos-ost jeg hadde putta i handlekurva noen dager tidligere. Eksos-ost som hadde reist over 2000 kilometer før den havna i mitt kjøleskap. For osten som er produsert i Tyskland, er laget på melk fra Norge. Det er derfor den er så billig. Da slipper den nemlig å betale toll.

De fleste av oss sperret nok opp øynene da Dagsrevyen nylig kom med eksos-ost historien. Morgenen etter fikk vi høre at McDonalds kjører melk fra Norge til Irland, hvor de lager ost av den og så sender den tilbake til cheeseburgerne de selger i Norge.

Da blir cheeseburgeren så billig som McDonalds mener den må være. Hadde de brukt irsk melk i osteproduksjonen måtte de ha betalt ostetoll når osten ble tatt inn i Norge. Hva om den norske melka hadde blitt i Norge og vi laget cheeseburger-ost av den her, spør nå jeg.

I ostehøvelens hjemland kom meieriene for noen år siden med ferdigskivet ost. Kjapt og enkelt når matpakkene skal lages om morran. Lite ante jeg at Synnøve Finden lager osten i Norge, sender den til Danmark for å bli skåret i skiver, før de frakter den hjem igjen og selger den i butikkene. Synnøve Finden, derimot, visste det godt, men likevel skriver de på sine hjemmesider at ”Synnøve Finden har sterkt fokus på reduksjon av alt utslipp til luft.”

All denne trailertransporten av matvarer er mulig av blant annet to grunner. Den første er åpenbar: transport er for billig. Det er vanvittig at det lønner seg å sende maten fram og tilbake over store avstander før vi skal spise den. For det andre har vi en ordning i Norge som gir null toll på import av matvarer hvor det meste av råvarene er norske. Ordningen var ment å støtte forsøksproduksjon i mindre skala. Philadelphia -osten kom til Norge i 1987. Det får være grenser for hvor lenge et forsøk skal vare!

Det er ikke rart veitrafikken vokser og vokser når maten sendes fram og tilbake på denne måten. Det er rett og slett klimagalskap satt i system.

I framtida må både du og jeg og gulostene våre reise mindre. Transportkostnadene må opp og klimautslippene ned. Da må hverdagsmenyen bestemmes av naturen rundt oss.

Ja da, vi kan helt sikkert få billigere mat ved å legge ned norsk landbruk og importere det vi trenger. Men det blir et matfat tilpasset den frie konkurranse, og ikke den naturen vi lever i.

For to år siden satte Naturvernforbundets lokallagsleder i Kristiansand seg fore å spise Sørlandet i en måned. Maten hun serverte seg selv og familien skulle komme fra bønder og fiskere i Agder-fylkene.

Den første dagen gikk det i vassgraut, blomkålsuppe og tomatsalat. Men som Marte skrev i bloggen sin: Herfra kunne det bare gå oppover. Neste dag var det fiskebrygga i Kristiansand som fikk besøk. Her var det fantastiske råvarer fra havområdene utenfor Sørlandskysten. Middagen ble røyka torsk med eggesmør, brekkbønner, potet og gulrot.

Hver dag blogget Marte om sin jakt på kortreist mat. Siden det ikke lages sukker i Agder, kom hun i kontakt med en bonde i Flekkefjord som solgte økologisk honning. Alt hun spiste var ikke økologisk, men det var heller ikke blitt frakta halve jordkloden rundt før det havnet på middagsbordet hos Marte.

Ingen regel uten unntak. Derfor hadde Marte tre unntaksregler i prosjektet. Hun kjøpte salt, det tok for lang tid å koke sitt eget. Til grøten ville hun ha kanel. Grøt uten er kjedelig. Tilslutt vil hun ikke bare leve på smør, men ha et variert fett utvalg, så matolje ble også kjøpt.

Selvsagt kommer vi til å handle mat med store deler av verden i framtida også. Det har vi alltid gjort. Bytta fisk mot mel og salt f.eks. Vi hadde noe som andre ikke hadde, og de solgte oss noe vi ikke hadde så lett for å produsere her.

Klimaendringene kan komme til å redusere den globale matproduksjonen med 2 prosent hvert tiår framover, samtidig med at etterspørselen etter mat stiger med 14 prosent. Dermed må vi ta ansvar for matproduksjonen her på berget også. Og, vi må definitivt sørge for at maten vi serverer, kommer med minst mulig utslipp av klimagasser.

Det må bli slutt på at det er lønnsomt å sende seranoskinka Spania-Norge- Spania- Norge, før vi setter tennene i den. Først blir den kjørt fra Spania til Norge med bein. Her toll-deklareres den, og importavgiften er lav siden skinka har bein i seg. Så sendes den tilbake til Spania for å få tatt ut beina og bli skjært i tynne skiver, før den så kjøres nordover igjen. Sånt blir det eksos-skinke av.