Arkiv | oktober, 2014

Heia rekefiskerne

27 Oct

rekegaffel_web

Det er sjelden vi i Naturvernforbundet kritiserer andre miljøorganisasjoner. Det hender vi i miljøbevegelsen er uenige, men da velger vi oftest å holde munn. Grunnen til det er at vi prøver å stoppe så mye miljø-fiendtlig galskap, for eksempel oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, dumping av gruveavfall i sjøen, overetablering i oppdrettsnæringa med mer, at vi ganske enkelt ikke har tid til å ligge i krangel med andre miljøvernere.

Men når det gjelder sørlandsrekene så valgte vi å gjøre et unntak og advare mot WWFs advarsel.

Debatten om sørlandsrekene handler selvsagt om marinbiologi: Hvor mange reker er det i sjøen, og hvordan utvikler bestanden seg? Blir det flere eller færre? Er rekene utrydningstrua? Og hvor mange sårbare fiskeslag blir tatt som bifangst i reketrålerne? I den marinbiologiske diskusjonen lener Naturvernforbundet seg tungt på Havforskningsinstituttet, som slår fast at rekene ikke er trua.

Hadde rekene vært utrydningstrua, så hadde selvsagt også Naturvernforbundet bedt folk om å ikke kjøpe dem. Men så ille er det heldigvis ikke, se lenka ovenfor.

I tillegg til diskusjonen om rekebestand og fangstmetoder, så mener Naturvernforbundet at det er viktig å spørre:

Rekefiskerne på Sørlandet – hva driver de egentlig med?

Dette spørsmålet kan besvares på mange ulike måter. Vårt svar er todelt.

For det første jobber alle fiskerne i ei fornybar næring. En arbeidsplass i fiskeriene kan jo vare i mange generasjoner. Et såkalt “oljeeventyr” i Lofoten vil kanskje vare i 50 år, så er det slutt. Fiskerne, derimot, jobber med å høste av naturens overskudd for å skaffe middagsmat. I et matfat som fornyer seg selv – hvis bare ikke vi mennesker ødelegger det.

For det andre, så er rekefiskerne på Sørlandet kystfiskere. Det vil si at maten har svømt inn mot land før den blir fanga. Dette betyr at energiforbruket per kilo middagsmat er lavere enn hos havfiskeflåten, som må reise langt, har store skip og stor kjøle- og frysekapasitet.

Med andre ord snakker vi om ei næring som er både fornybar og relativt klimavennlig.

Dette betyr selvsagt ikke at alt er bare idyll. Naturvernforbundet kan krangle med fiskerne om blant annet utkast, dieselsubsidier, trollgarn og bevaringsområdet. Men i bunnen ligger en respekt for arbeidet og ei grunnholdning om at fiskerinæringa er bra.

På bakgrunn av dette har vi to problemer med WWFs “rødmerking “ av rekene fra Skagerrak.

  1. Maktanalysen mangler. Når en miljøorganisasjon går ut og ber folk om å boikotte de kortreiste rekene fra brygga og kjøpe frosne reker fra Barentshavet i stedet for – hva blir konsekvensen i det lange løp? Og hvem er det som tjener på at de store blir større, og at de små kanskje går på land?
  2. Forbrukerne forvirres. Å be om boikott er et veldig sterkt virkemiddel. Det er vanskelig å få nordmenn til å boikotte noe som helst. Å be om boikott av reker som ikke er trua – det er ikke lurt. Konsekvensen kan fort bli at folk ikke gidder å høre på miljøadvarsler.

På bakgrunn av dette valgte Naturvernforbundet å si fra.

Svenske reker

Situasjonen i Sverige er litt annerledes. Sverige er viktig både fordi det var WWF i Sverige som først gikk ut og advarte mot rekene fra Skagerrak. Sverige er også et viktig eksportmarked for de norske rekene.

WWF Sveriges begrunnelse for å be om boikott handler mye om at den svenske forvaltningen av reker er for dårlig.

Svenska Artdatabanken sendte i juli i år ut foreløpige vurderinger for ny svensk rødliste, som skal være ferdig i 2015. Da gikk de ut med at det som svenskene kaller “nordhavsräka” nå ser ut til å bli rødlistet. Det er jo mye mer alvorlig enn å få rødt lys hos WWF. Rødlisting betyr at arten er utrydningstrua.

Men hvorfor sier Havforskninga og Artsdatabanken i Norge noe helt annet om rekene?

Sidespor om ulv

Jo, fordi disse rødlistevurderingene, når man skal finne ut om en art er utrydningstrua, de er nasjonale. Og sånn må det være. Ta for eksempel debatten om ulv i Norge:

Naturvernforbundet ønsker en levende bestand av ulv i Norge. Mange sauebønder svarer: Hallo, det finnes masse ulv i verden, i Russland og Cananda og Finland og Sverige. Vi trenger ikke ha ulv her!

Men det trenger vi faktisk. Ansvaret for å forvalte arter og hindre at de ikke dør ut, ligger hos nasjonalstaten. Det er ikke et perfekt system, men alternativet er verre. Hvis det ikke var noe nasjonalt ansvar for å ta vare på arter, så kunne jo alle land bare peke på naboen og si at “vi trenger ikke gjøre noe for å redde ulvene/orkideene/rekene/(fyll inn selv) – det kan heller de gjøre!” Konsekvensen kan fort bli at hvis ikke alle nasjoner har ansvar for artsforvaltninga, så har INGEN ansvar. Og et slikt system vil garantert ikke gavne verken natur eller mennesker.

Tilbake til rekene

Den norske rekebestanden består av rekene i Barentsahevt, Nordsjøen og Skagerrak. Den svenske rekebestanden, derimot, er bare en liten flis av dette. De få rekene som svømmer utenfor den svenske vestkysten i Skagerrak og Kattegatt.

Den vesle svenske rekebestanden har åpenbart problemer. Men om de problemene er så store at rekene skal rødlistes er ikke helt klart. Det var bare en foreløpig vurdering som kom fra Svenska Artdatabanken i sommer.

Nå i oktober så gikk havfisklaboratoriet i Lysekil ut og sa at “Vi glädjer oss till att beståndet är stabilt och på väg uppåt”.

Takk til WWF

Naturvernforbundets svenske søsterorganisasjon Naturskyddsföreningen har også ei liste med sjømat som de anbefaler, og ei liste med sjømat som de ber folk om å styre unna. Rekene fra Skagerrak og Nordsjøen står per oktober 2014 ikke på noen av disse listene. Vår svenske søsterorganisasjon har altså valgt å ligge lavt i rekedebatten. De gleder seg over at rekebestanden trolig er på vei opp – og de takker WWF for å ha satt fart på forvaltninga til det bedre.

Det beste med WWFS sjømatgaid som ble publisert i sommer er at vi plutselig fikk en diskusjon om hvordan maten vår blir publisert. Det burde vi hatt mye mer av, og ikke bare når det gjelder reker. Generelt så er jo norske forbrukere mer opptatt av lave priser enn av bærekraftig matproduksjon. En offentlig diskusjon om hvordan maten produseres har både miljøet og fiskerne alt å tjene på.

Innlegg fra Naturvernforbundets Marte Rostvåg Ultveit-Moe på årsmøtet i Fiskarlaget Sør, 24. oktober 2014.

Etterskrift 29. oktober 2014: Det er ikke rart hvis du synes rekedebatten er vanskelig. WWF synes også at rekedebatten er vanskelig. I Storbritannia henviser WWF til sjømatgaiden fra Marine Conservation Society. Der får reker fra Skagerrak og Norskerenna grønt lys og presenteres som «the best choice».

Kilde: Denne nettsida fra WWF med oversikt over alle deres sjømatgaider (se nest nederste linje i den lyseblå faktaboksen: «In the UK…»)

og Good Fish Guide fra Marine Conservation Society (sjekk Prawn, coldwater or northern).

Advertisements

Bydyrking

2 Oct

En by kan ikke være selvforsynt med mat – men alle byer kan og bør produsere noe mat til egen befolkning. Den helt ureiste maten er bra både som mentalhygiene og som påminnelse om de økologiske sammenhengene vil alle er en del av. I tillegg smaker det veldig godt.

Jeg har kontoret mitt på Grønt Senter på Odderøya, og her har vi i to år hatt en grønnsakshage på jobben. Flinke folk har puslet på dugnad med å anlegge hagen, så og plante og vanne og luke. Det siste året er det hovedsakelig Kirkens Bymisjon i Kritsiansand som har hatt ansvaret for hagen, og resultatet har blitt veldig bra. Her vokser blant annet

urter – grasløk, persille, blomkarse, mynte og sitronmelisse

grønnsaker – rødbete, blomkål, ertepeiser mm

poteter og epler

Når vi har besøk på Grønt senter så er det alltid hagen som vekker mest interesse. Avlingen blir høstet ca ei gang i uka og brukt i kafeen til Kirkens Bymisjon nede på Fiskebrygga, et langt steinkast fra der den har blitt dyrket. Men alle som kommer forbi har lov til å ta med seg et eple eller noen persilledusker til matpakka.

Førstkommende mandag, 6. oktober 2014 kl 19-21, inviterer Klimaalliansen til et temamøte om bydyrking her på Grønt senter. Arne Otto Iversen fra Klimaalliansen (tidligere Grønn Hverdag) skal snakke om den globale trenden Urban gardening.

May-Brith Ohman Nielsen presenterer årets avlinger i parsellene på Kongsgård. Hun forsker på hvor mye spiselig man faktisk kan få ut av en kolonihage. Prosjektet har fått navnet Småhagemat, og alle parsellene i prosjektet blir presentert på denne bloggen her: http://hagemat.wordpress.com/

Marit Skjæreli fra Bymisjonen skal snakke om de konkrete erfaringene med byhagen på Grønt Senter, Francisco Garcia Ojeda skal presentere markkompostering, og Marit Grinaker Wright fra Oikos økologisk Norge skal snakke om hvorfor det er så viktig med økologisk dyrking i byhagene.

Og sist, men ikke minst: kunstner og forfatter Barbro Raen Thomassen presenterer «I begynnelsen var hagen – om hagebruk og kunstnerskap». Thomassen er visuell kunstner med solid erfaring i alt fra luking av åkrene på landbruksskolen i Søgne til å forsyne sin egen familie med økologiske grønnsaker fra egen hage store deler av året.

Folkens – det er bare å komme – dette blir garantert inspirerende!

Marit og Okohuset

Marit Grinaker Wright, en av kveldens innledere, med økohage og økohus. Huset ligger på Biestøa i Grimstad, og Marit sin blogg om prosessen med å bygge økohus ligger her

Tidligere bloggposter om bydyrking:

Om våronn i skolehagen på Vardåsen skole i Kristiansand

Om hagenhøner på Lund

Intervju med Barbro Raen Thomassen

Intervju med Eple-Jennifer fra Horten Fruktdugnad: