En deilig varm forsommerdag på Vestlandet, for nesten tolv hundre år siden, gikk en staut viking til kona si og sa
– Jeg har fått en ide! Skal vi ikke dra til Island? Der kan vi skaffe oss en mye større gård enn det vi har nå.
– Ja, det gjør vi! Jeg skal bare bort i kjøkkenhagen og grave opp noen brenneslerøtter som vi må ha med, svarte husfrua.
– Er du gal? Vi har ikke plass i båten til denslags! Jeg må jo ha med hesten min – ja og så ungene da, og kua di og noen sauer, og hønene… nei det er absolutt ikke plass til at du tar med deg røtter og ugras, sa vikingen.
Da satte kona hans hendene i sida og forklarte ham at dersom hun ikke fikk ta med seg brennesleplanter til Island, så kunne han reise aleine med hesten sin. For det var nemlig helt uaktuelt å flytte til et nytt land uten å ha med seg brennesleplanter.
Og dermed dro de over havet, med hesten og ungene, og kua og sauene og brennesleplantene. For så viktig var brenneslene før i tida. Brennesle var både dyrefôr og medisin og spinneplante og tryllemiddel. Alle visste jo at brennesle var Tors vekst, og det var Tor som laget torden og lynnedslag. Men lynet kunne selvsagt ikke treffe et hus der hvor Tors egen plante ble røykofret på grua.
Brennesla har gått litt i glemmeboka i våre dager, for vi har så mye annet å velge i på butikken.
Men forrige helg laget jeg 6 liter brenneslesuppe til lanseringen av kokeboka Spis Sørlandet. Og det var en sterk opplevelse å se folk stå i kø for å smake på ugrasmat. Noen kom til og med tilbake og ba om mer. Og snipp snapp snute, så var brenneslegryta tom:)
Brenneslesuppe. Foto: Jon Anders Skau
Spis Sørlandet 