Arkiv | mai, 2012

Jakten fortsetter

31 May

Det er ofte en hyggelig sammenheng mellom mat som er i sesong, mat som har minst miljøbelastning, og det som smaker best.

I hele mai har jeg bare spist mat produsert på Agder. Jeg har stort sett brukt buss, tog og sykkel for å besøke matprodusenter og diskutere mat, bærekraft og landbrukspolitikk. Jeg har jobbet for å redusere familiens kjøttforbruk: Av de 30 middagene hittil var 6 vegetarmiddager (asparges med hollandaise-saus, kornsalat, ertekaker, soppsuppe, breneslesuppe og ostesmørbrød), 11 fisk- og skalldyrmiddager (reker, blåskjell, breiflabb, makrell, flyndre, sei, lange og tryte), og 14 kjøttmiddager (høns, lam, kalv, hjort, geit, og flere middager av økologisk storfekjøttdeig).

Jeg fikk litt bange anelser i slutten av april, da den lokale torghandleren ikke en gang hadde lokale reddiker. Jeg startet med å spise ugras som skvallerkål og brennesle, mens utbudet av grønnsaker stadig forbedret seg. Nå i slutten av mai er det 10 lokale grønnsaker tilgjengelige på Sørlandet:

Asparges, reddiker, maineper, ruccola, vanlig salathode, lollo-salat, indian mustard (salatblader med skarp smak), pluss agurk, tomat og paprika fra drivhus. I tillegg har jeg spist endel jordskokker og grønnkål fra private hager. Av frukt har vi bare en type nå om våren (rabarbra), men bærene er ikke langt unna. Om få uker starter jordbærsesongen.

Urtene har vært veldig viktig for meg i hele mai. De flerårige urtene spirer tidlig, og fungerer både som mat (i salaten) og krydder. Jeg har spist 15 forskjellige lokale urter:

Grasløk, luftløk, sitrontimian, peppermynte, eplemynte, løpstikke, isop, sar, spansk kjørvel, kvann, bjørnerot og estragon fra friland, samt basilikum, brønnkarse og fersk koriander fra drivhus.

Jeg har oppdaget at det ofte er en hyggelig sammenheng mellom mat som er i sesong, mat som har minst miljøbelastning, og det som smaker BEST. Det er ikke noe galt med asparges fra Peru, men de smaker altså best i Peru. Ferske asparges rett fra åkeren i Holum er noe av det aller beste jeg har smakt, og de importerte aspargesene i butikken blir bare en bleik sammenligning av hva asparges kan være.

Det er fortsatt mye lokal snadder jeg ikke har utforska. Jeg har ikke spist verken bever eller måke, og jeg har ikke slakta kanin. Jeg har heller aldri prøvd å lage strandkrabbesuppe eller lystre etter de store krabbene. Ikke har jeg dyrka min egen grønnkål heller  (de første grønnkål-frøene ble sådd i går).

Prosjektmåneden er over, men jeg skal fortsette å jakte på et bærekraftig kosthold. Bloggen og Facebook-siden vil bli oppdatert, men ikke så ofte som nå i mai. Jeg er fortsatt interessert i tips om gode råvarer, dyktige produsenter, flere sitron-trær, og folk som jobber med å utvikle et kosthold som smaker godt og funker i lavutslipps-samfunnet.

Vil du være med på veien? Det er ikke så vanskelig. Det handler om blåskjell når det er kaldt i vannet, og asparges til 17. mai. Det handler om ferske jordbær i jordbærsesongen, og gleden ved å spise solmodne bringebær. Det handler om kortreist og giftfri frukt om høsten, og om å ta ansvar for en liten bit av sin egen matproduksjon. Jeg kan love mange gode smaker og mye moro underveis.

Spis Sørlandet dag 31:

Den planlagte turen til Søgne Videregående skole for å plante et tre og diskutere bærekraftig og grønn utdanning måtte utsettes på grunn av streik. Skolen har spennende planer om å bli en grønn nisjeskole – jeg skriver med om dem på bloggen når de er ferdige med å streike.

Og den planlagte middagen for å feire vel gjennomført prosjektmåned er utsatt fordi min bedre halvdel måtte ut på jobbreise. Det er høyst aktuelt med lokale sjøkreps – og han fortjener å være med på dem, siden han har støtta helhjerta opp om lokalmatprosjektet og tatt ekstra mye oppvask i hele mai.

Derfor spiste ungene og jeg opp resten av lammebog fra mandag, med lys gressløk-saus, kokte poteter og grønsaker.

Og jommen har ikke noen funnet en pose Sørlandschips med poteter fra Grimstad… Det gjør ikke vondt å spise lokalt:)

Advertisements

Søppelkunstneren

30 May

– Velkommen til tydeber-gården, smiler Solveig Egeland.

På heia mellom Austerdalen og Vesterdalen (no kidding) i Kvinesdal kommune bor kunstneren Solveig Egeland. Egeland er et kreativt multitalent med stor gjennomføringsevne, og hvis du ikke har hørt om henne så er det godt mulig at du har hørt om noen av prosjektene hennes. For eksempel Nyperosa, den sjarmerende vesle hytta som Egeland bygde “for å finne ut hvor stor ei hytte måtte være for å nyte en kaffi på trappa”. Hytta ble utstilt sammen med sinestoresøsken Havsula og Håpet på Galleri Lista fyr, og har siden vandret videre ut i verden.

Nei til engangsgrill

Egeland er også kvinnen som hater engangsgriller så mye at hun har bygget en hel hytte av flatbankede engangsgriller og stilt den ut i Sofienbergparken i Oslo. – Etter bare to dager hadde jeg nok byggematerialer. I én park! sier Egeland fortørnet. Engangsgrillene forsøpler friområdene våre, det er knapt noe produkt som blir til søppel så raskt etter at det er kjøpt.  – Ikke går det an å gjenvinne aluminiumet etterpå heller. Det er rein søppel, og burde vært forbudt! sier Egeland.

Ja til kompost

Egeland bor høyt og fritt med stor urtehage og frukthage under oppbygging. Hagebrukerens beste venn er selvsagt komposten.

– Det er ganske merkelig at det kommer en lastebil for å hente matavfallet vårt, samtidig som vi kjører bil til hagesenteret for å kjøpe jord i plastsekker, sier Egeland.

Solveig Egeland og kompostbingen Ketil, som alltid leverer varene.

Solveigs urtehage består bare av planter hun har fått i gave. Dermed blir plantene nærmest familiemedlemmer. Hun presenterer meg for løpstikke, bjørnerot, isop, mynter og grasløk. Og ruccola, men den vokser ikke i bedet.

Solveigs erfaring er at ruccolaplantene helst vil ha det litt vondt. De vokser derfor best i muren og ikke i den gode kompostjorda.

Vi lager lunsj sammen: Omelett av grasløk og lokale sirdalsegg, salat av maineper fra Søgne og urter fra hagen. Og tyttebærsyltetøy! Det smaker overraskende godt. – Jeg har lært alle vennene mine å like tyttebær, ler Solveig. Hun forklarer at smør, tydeber og rømme på nybakt brød er en spesialitet fra Kvinesdal.

Ocean Hope

Det neste prosjektet hennes handler også om matfatet: Hun bygger hytter av marint søppel for å vise fram hvor utrolig mye søppel som er i havet – og gi mennesker håp og mot til å gjøre noe med det.

– Det er seks ganger mer plast enn plankton i havet. 98 % av all død sjøfugl har plastsøppel i magen, sier Solveig.

Solveig velger å bruke frustrasjonene over naturødeleggelser til å skape noe vakkert og meningsfullt av avfallet. Prosjektet har fått navnet Ocean Hope.

 

Spis Sørlandet dag 30

Med god, økologisk hønsekraft blir nesten hva som helst godt. I dag har jeg funnet opp en ny suppe:

VÅRSUPPE MED HØNSEKRAFT

Hønsekraft

Salt

Tørket chili

Reddiker

Grasløk

Ost

Ristede brødskiver

Salt hønsekraften forsiktig, tilsett litt tørket chili, og la suppa koke på svært svak varme i ca 15 minutter.

Tilsett reddiker skåret i løvtynne skiver. La dem koke i 10 sekunder. Ta gryta av varmen, og server straks med finklippet gressløk, revet ost og rista brødskiver.

Å slakte sin egen middag

29 May

– Først slår du høna i hjel mot denne steinen, så hogger du hodet av den med øksa, sier Geir Hegland. Jeg puster dypt inn, og er klar.

Jeg har reist til småbruket Slettene i Herefoss for å slakte min egen middag. Jeg synes for det første at vi som spiser egg også bør spise høns ( i dag blir hønsekjøttet ofte definert som søppel, eventuelt bindemiddel i sementproduksjonen i Brevik. Eller krokodillefôr, her på Sørlandet).

For det andre synes jeg at vi som spiser kjøtt skal tåle å drepe et dyr. OK, jeg har knekt nakken på en del tryter, men derfra til høns er det et godt stykke (det kjenner jeg i magen). Men nå er beslutningen tatt. Jeg har kjøpt to levende høns, og Geir har lovet å assistere når det trengs.

Jeg løfter høna og knaller til, men hønsehodet treffer steinen skeivt. Geir må hjelpe meg å drepe dyret. Det ser fortsatt ut som ei høne. Så hever jeg øksa.

Og høna flakser av gårde uten hode!! Jeg har hørt om det før men trodde bare det var skryt (omtrent som «hestesprøyta» vi skulle ta på ungdomsskolen). Men høna tumler faktisk hodeløs rundt på plenen. Til slutt blir den liggende stille, og jeg kan løfte den opp etter beina.

I dette øyeblikk kjenner jeg at jeg ikke har behov for å gå på ski over Grønland. Jeg lever – og jeg har drept min egen middag. Sterkt.

For at høna skal bli til mat, må fjær og innvoller fjernes. Jeg dypper høna noen ganger opp og ned i ei gryte med vann som holder 70 grader.

Etter skoldinga går det forbausende lett å plukke av fjærene.

Uten fjær begynner dyret å se ut som en råvare jeg har hatt på kjøkkenet før. Men nå må innvolllene ut.


Høna skal snittes ned mot kloakk-åpningen, og så er det bare å puste dypt inn og grave ut det som er inni.

Og det første jeg finner er et egg! Det egget den skulle ha verpa i morra, hvis ikke hun skulle bli til kjøtt. Og innenfor egget ligger det ei plomme, og bak der ei litt mindre plomme…

Så gjelder det å grave ut magesekk og tarmer og hjerte og…

Knuste eggeplommer lager endel søl, og jeg må stadig ta en pustepause, men stort sett går jobben greit. Når innvollene er ute skal dyret skylles grundig. Siste arbeidsoppgave er å hogge føttene av dyret. Geir demonstrerer:

– og på sirka en time er dyret forvandlet til gryteklart, ferskt kjøtt.

Takk til Are Sørensen (10) for fotografering.

Takk til muttern for lånet av bil (dårlig med busser til Herefoss om kvelden).

Spis Sørlandet dag 28 og 29

Marianne Haugen i Framtiden i våre hender delte en lammebog fra Bragdøya med oss, den ble til heftig søndagsmiddag nr 2 på første pinsedag. Lammet er svært kortreist, for det stammer fra Bragdøya Villsaulag.

I dag har jeg kokt høne i tre timer og plukket kjøtt av skroget. Laget lys saus av smør, mel og hønsekraft, og hadde oppi noen traktekantareller fra i fjor (også de fra Marianne). Serverte hønsefrikase med stekte potetbåter, og salat, reddiker, neper og urter. Ferskeste kjøttet jeg har spist noen gang. Verdens stolteste kokk.

Fem gode grunner til å klippe plenen

27 May

Jeg har aldri vært spesielt glad i å klippe plenen.  Skal jeg bruke av min dyrebare tid på å kutte gras, liksom. Det hakke jeg tid til, jeg skal ut og redde verden.

Men diverse inspirerende hagebesøk (Penne Økologiske Besøkshage og skolehagen på Vardåsen) har gitt meg ny tro på matproduksjon i liten skala hjemme i hagen. Og for å komme fram til bedet der jeg har satt 10 poteter måtte det først klippes gras.

Og mens sola steikte meg i nakken fant jeg fram til fem gode grunner til at plen faktisk bør klippes:

1) Kort gras gir dårligere levekår for brunsnegler

2) Skvallerkål kan ikke vokse i plenen (jeg har hørt om folk som klarer å spise opp skvallerkålen sin, men jeg er ikke helt der ennå)

3) Snart begynner grasblomstringa. Kort gras reduserer pollenplagen for allergikere (ihvertfall litt)

4) Grasklipp er bra jorddekke rundt grønnsakene

5) Grasklipping er gratis trim

De potetene jeg satte i mars da det var varmt i været har frosset ned flere ganger, så de ser nokså ynkelige ut. Men de potetene jeg satte i starten av mai kommer fint.

Potetspire med jorddekke av grasklipp.

Jeg har satt noen få ramsløk- planter i hagen, de står med fine hvite blomster nå:

Ramsløk i blomst. I bakgrunnen lyseblå forglemmegei, og (sukk) mere skvallerkål.

Ramsløk er Norges svar på hvitløken. Den vokser villt mange steder i Sør-Norge. Nyttevekstforeninga advarer om at bladene ligner på liljekonvall, og de bør helst ikke forveksles fordi liljekonvallen er giftig. Men knekk i et blad så er du ikke i tvil, ramsløken lukter og smaker intenst av hvitløk.

Våren er prega av de mange spiselige grønne bladene, mens sommeren er bærenes tid. Jeg har luka rundt månedsjordbærene i dag og begynt å glede meg til sommermat:

Månedsjordbær blomstrer fra mai til frosten kommer.

Spis Sørlandet dag 26 og 27

I går var det Bondens Marked i Kristiansand. Der var blant annet Dag Øyvind fra Austlid Frilandsgartneri, og folk fra Fjermedal gård på Iveland. De solgte hjorte-produkter, og jeg lot meg friste av hjorte-spekekjøtt.

Til middag spiste vi breiflabb og reker fra Fiskebrygga. Rekesesongen går mot slutten, på Fiskebrygga deler de nå ut løpesedler som forklarer hvorfor rekene ikke er like gode om sommeren. Etter gytinga nå om våren blir rekene bløtere på skallet, går lettere i stykker, samt at mange blir grønne eller sorte i hodene. I tillegg er det mer brennmaneter i vannet om sommeren, som også går i reketrålen. Derfor må båtene ofte skylle rekene før koking – og dermed blir rekene tørrere.

Personlig har jeg tenkt å la østlendingene sitte i fred på brygga i sommer mens de nyter dyre sommer-reker…

I dag grillet vi biff av kalv fra Skogly gård, og spiste den med grønnsaker, poteter og syrisk agurksalsa (ganske enkelt: revet agurk, salt, ramsløblader (som erstatning for hvitløk) og finhakkede mynteblader blandet sammen med to rause skjeer rømme. Ok, den syriske oppskriften bruker yoghurt, men det funka som heia med rømme.)

Folk i arbeid, jord i hevd

25 May

Med store forventninger om årets første salathode dro jeg i dag på tur til Austlid frilandsgartneri i Arendal kommune. (Litt lei av skvallerkål nå, og ruccolaen vi fikk i gave for noen dager siden er spist opp.)

Austlid ligger ved Løddesøl, som er en utkant i Arendal. Jeg tok bussen til Harebakken og syklet i retning Froland, og videre til Løddesølsletta. Takk til Arendal kommune som har sørget for fine sykkelstier fra Harebakken til Librua. Utakk til bilistene som nesten sneiet meg på Løddesølsletta. Biler skal ha minst 1,5 meter avstand når de passerer en syklist.

Vel, nok om transportetappen. Sånn ser det ut på Austlid:

På dette vesle bruket med vel 8 mål jord har Tove Anita og Dag Øyvind Jensen bygget opp et frilandsgartneri som produserer omtrent 7o forskjellige grønnsaker og urter. Gartneriet er ikke økologisk, men de gjør mye bra her på bruket likevel. De gjødsler med lokale hestepærer og hønsegjødsel fra egne høner, og sprøytemiddelbruken er helt på minimumsnivå. På noen deler av gjordet er det lagt en plastduk, hvor det er skåret små hull til plantene. Duken hindrer ugraset i å spire i radene.

Og DER står årets første salathoder, hurra! Jeg får velge meg de tre største salatene, og melkesafta drypper av dem når Dag Øyvind «slakter salat» som han sier.

Folket på Austlid produserer ikke bare grønnsaker og egg. Nå om våren har det et fristende utvalg av småplanter, både grønnsaker og urter. Jeg kjøper med meg en grønnkål-plante, og titter inn i gårdsbutikken. Her står gårdens eget bringebærsyltetetøy, sylta gresskar og sylta portulakk sammen med blant annet ost fra Iveland, smør fra Hodne, og lokale, glutenfrie pølser og kjøttvarer. Jeg velger meg en flatbiff av kalv fra Skogly gård og ei pakke med badstu-røyka bacon. Den lokale bakeren leverer ferskt brød hit hver lørdag kl 12, og hvis Tove Anita synes det trengs litt mer liv og røre på bruket så arrangerer hun en Kosefestival.

BØNDENE PÅ AUSTLID: Tove Anita og Dag Øyvind Jensen med årets første frilands-salathoder.

– Vi må bli flinkere til å ta vare på matjorda i dette landet, sier Dag Øyvind. Han synes det er sørgelig med alle ordene som gror igjen eller bare produserer noen få høyballer. Det er jeg veldig enig med ham i. Vi vet ikke så mye om framtida, men det er helt sikkert at det blir flere mennesker på denne planeten, og flere mennesker i Norge. Derfor trenger vi jord i hevd og dyktige matprodusenter.

Spis Sørlandet dag 24 og 25:

Det frister lite med matlaging i denne varmen. I går laget jeg omelett med bacon og gressløk, og serverte med kokte poteter og agurksalat. En slags fetter av den greske tzatzikien, jeg laget den slik:

1 agurk rives grovt. Strø over salt, og la det ligge i ca 10 minutter. Klem av vannet.

Bland agurken med 2 rause spiseskjeer økologisk rømme og masse finklippet persille.

I dag spiste vi stekt makrell med SALAT.

Mat og jord, der du bor

23 May

Hønsene klukker, sola skinner, og plantene vokser så det nesten kan høres. Jeg har reist til Wenche Ellingsens økologiske besøkshage på Lista, og befinner meg i det som må være Norges aller vakreste arbeidsplass, full av duftende urter og med utsikt til havet.

Wenches hage holder familien med grønnsaker, egg og urter. I tillegg selger hun småplanter om våren og grønnsaker i sommersesongen, og holder kurs i pilefletting. Hagen er åpen for besøkende såsant Wenche er hjemme («ofte åpent mellom klokka 11 og 17»). Det koster ikke noe å komme inn – Wenche er opptatt av å inspirere andre til å dyrke mat i sin egen hage.

Jeg hadde nok forventet at denne profesjonelle hagebrukeren skulle ha massevis av høsteklare grønnsaker, men Wenche er ikke så opptatt av å pushe sesongene. – Det får komme når det kommer. Plastdekking av kjøkkenhagen blir alt for mye styr her på Lista fordi vi har så mye vind, sier Wenche.

Men dette betyr ikke at hagen ikke gir noe å spise. Nå i mai starter Wenches aspargessesong. Hun har allerede servert første måltid med frilands-asparges. Jordskokker og rabarbra har hun høstet en god stund, og vinter-brokkolien er helt på slutten av sesongen nå.

Lilla minibrokkoli – det finnes ikke i matbutikkene.

Wenche er opptatt av mangfold i kjøkkenhagen, både av arter og sorter. – Vi som dyrker økologisk trenger sorter som er tilpassa vårt klima og de økologiske dyrkingsforholdene, forklarer hun. – De store internasjonale frøfirmaene vil heller selge sorter som er tilpasset deres egne sprøytemidler.

Hun dyrker noe frø selv, men kjøper også frø fra det svenske frøfirmaet Runåberg, som tar vare på mange gamle og spesielle plantesorter.

– Kunstgjødsel og sprøytemidler er totalt unødvendig i småhagene. De store bøndene sier at de er helt avhengige av dette, men det skyldes at de dyrker så ensidig. Da er det fare for at kvantiteten går på bekostning av kvaliteten, sier Wenche.

Hun viser meg rundt i hagen, og vi smaker på de første urtene som har stikket hode opp av jorda. Kvannplanten har blitt ganske stor, det samme har pipeløken Wenche dyrker som vårløk. Men hvordan klarer hun å holde det så fritt for ugras?

Gartnerens beste venn: Jorddekke av halm (her rundt beddet med pipeløk)

– Jeg dekker jorda med halm, forklarer Wenche. – Det reduserer ugrasproblemet betraktelig. Men selvsagt må det lukes i en hage.

Wenche er med i et prosjekt som heter Majobo: Mat og Jord, der du Bor. Prosjektet drives av Gaia Agenda, og målet er å inspirere flere mennesker til å starte opp en stor eller liten kjøkkenhage. Du trenger ikke ha hage selv, en potte urter eller litt salat kan dyrkes i vinduskarmen eller på balkongen. Den som vil være med kan finne mer informasjon her.

– Det er maten vi lever av, sier Wenche enkelt. – Majobo-prosjektet prøver å gi folk et litt nærmere forhold til hvor maten vår kommer fra.

Føljetong: Jakten på sitroner

Wenche har to drivhus til tomatene, drueplantene og oppal av småplanter. Jommen har hun ikke to små sitrontrær også. Men hun har mer enn bare sitrontrær. I et hjørne av det ene drivhuset vokser sitronverbena, sitronbasilikum og sitrongress!

Wenche Ellingsen med sitrongresset (som bor i drivhus).

Wenche må ha hatt god innflytelse på meg, for jeg har brukt hele ettermiddagen på å luke i mitt eget urtebed. Grassløktustene mine ser mye bedre ut nå som de er frie for ugras. Og så tenker jeg på det Wenche sa:

– Det er jo bare å prøve! Selv jeg som har mange års erfaring i en stor hage mislykkes noen ganger. Men da gjelder det å ha et mangfold i av vekster i hagen, så er det alltid noe som vokser bra.

Spis Sørlandet dag 23

Min bedre halvdel har fått en stor bukett ruccola fra en god kollega. Nam! Til middag laget han stekt flyndre, ovnsstekte poteter og ruccola-salat.

Våronn i skolehagen

22 May

Hvor mange poteteter får vi av å sette en potet i jorda? 6. klasse på Vardåsen skole i Kristiansand jobber med å finne det ut.

Sammenheng mellom mat, kompost, jord, frø, planter og ny mat kan man lære av en lærebok eller en plansje som henger i klasserommet. Man kan også lære av å prøve i praksis. I dag har jeg besøkt Vardåsen skole i Kristiansand, som satser på miljø og uteundervisning.

– Skolen vår er Grønt-Flagg-sertifisert, og kortreist mat henger naturlig sammen med det andre miljøarbeidet vårt, forteller inspektør Geirulv Stoveland.

Kompostbingen på Vardåsen er selvsagt plassert like i nærheten av skolekjøkkenet. I dag skal 6. klasse ha våronn i skolehagen, og da starter arbeidet med at noen elever får ansvar for å tømme komposten.

Det er tungt arbeid å spa ferdig kompost ut av kompostbingen.

– Hva finner vi i komposten? spør Geirulv. Elevene bøyer seg ned for å undersøke.

Komposten er trillet opp i skolehagen, og undersøkelsene kan starte.

I komposten yrer det av meitemarker – bondens beste venn. Elevene diskuterer hva de hvite bitene er, og konkluderer kjapt med at det må være eggeskall. Ungene på Vardåsen er jommen flinke til å sortere søpla, for her er det ikke mye som er feilsortert. Bare noen få melkekartong-korker må fjernes fra den ferdige komposten.

Skolehagen på Vardåsen er ikke stor. Tre kasser på en gange fire meter, pluss noen mindre kasser til blomster. – Vi har hatt større prosjekter før, forteller Geirulv. – Ett år pløyde jeg halvannet mål jorde med traktor. Vi fikk nesten 700 kilo poteter det året, og ungene var helt begeistra. Men hvis en skolehage skal drives over tid så er det viktig at prosjektene ikke er for store, da er det fare for at lærerne gir opp.

Det er også viktig å velge sine vekster med omhu. – Det nytter ikke med jordbær, de bare «forsvinner», smiler Geirulv. – Men vi har gode erfaringer med å dyrke vekster som kan brukes på skolekjøkkenet.

Plantene drikker med røttene og spiser ved jordoverflaten. Derfor sprer ungene gjødsel oppå jorda i plantekassene. Skolen bruke egen kompost i noen bed. Andre deler av skolehagen får pelletert hønsegjødsel, innkjøpt kukompost, eller kunstgjødsel. Det er viktig å vise fram ulike måter å gjødsle jorda. Så er det tid for såing og planting.

– Hva er dette? spør Geirulv, og holder opp ei potte med småplanter.

– Tomat! Basilikum! Agurk! Forslagene hagler, men ingen gjetter at de små grønne tustene skal bli til salathoder.

Disse småplantene skal vokse til store salathoder.

Ei gruppe får i oppgave å plante ut salaten. Andre elever sår purre, og noen setter sjalottløk. Den største gruppa skal sette poteter. Hm, de greiene som stikker ut, er det røtter eller hva?

Full innsats fra potetgruppa.

Moderne barn bruker ikke høstferien på å slite i potetåkeren. Men en potetåker på fire kvaderatmeter kan også gi god læring om groer, spirer, vanning, hypping og potetopptaking. – Vi håper jo at noen av elevene vil lage sin egen kjøkkenhage seinere i livet. I skolehagen får de sine første erfaringer, sier Geirulv Stoveland.

Naturvernforbundet har laget en nettside med ressurser for den som har lyst til å lage skolehage. Den finner du her.

– Mitt viktigste råd til andre skoler som vil lage en skolehage er å knytte den til ett bestemt trinn. Her på Vardåsen er det 6. klassingene som gjør våronna i skolehagen, og så høster de grønnsakene når de begynner i 7. klasse. Dette har fungert bra i mange år, sier Geirulv. Han forteller at første klasse også får være med i skolehagen og så sommerblomster, men ellers er det de store ungene som gjør jobben.

– Og så må det ikke være for mye ugras så hagen gror ned i sommerferien. Vi dyrker i plantekasser for å slippe unna det flerårige ugraset. Da blir lukejobbinga overkommelig, sier Geirulv Stoveland på Vardåsen skole.

Spis Sørlandet dag 21 og 22

I går prøvde jeg meg på kjøttkaker igjen, fortsatt ikke helt fornøyd, deler derfor ikke noen oppskrift.

I dag tok jeg fram en oppskrift jeg lærte på skolekjøkkenet. Den passer bra nå om våren, når potetene begynner å bli litt triste.

Skolekjøkkenoppskriften er sånn:

Fiskegryte (til en person)

1 skive fiskefilet

2 poteter

1 gulrot

1/4 purre

1 ts salt

1 ss margarin

1 dl vann

Grønnsakene og potetene skrelles og deles i biter. Legges lagvis i en kjele, med fiskefileten på toppen. Tilsett vann, salt og margarin. La det koke i ca 15 minutter.

Jeg har ikke gulrøtter og ikke purre. Derfor brukte jeg en løk fra i fjor og en stor bunt reddiker fra torghandleren i stedet. Jeg brukte smør i stedet for margarin, og tilsatte en spiseskje eddik og litt urtesalt. Det ble riktig god middag, servert med årets første maineper.