Arkiv | november, 2012

Frosten

13 Nov

Vi lærte på skolen at det finnes fire årstider, men dette stemmer bare i vår del av verden. I en tropisk regnskog er det ikke årstider, for der er det varmt, grønt og fuktig hele året. I Burma for eksempel er det tre årstider: Regntid, kjølig & tørt, og varmt & tørt.

De fire årstidene er den vanligste, men ikke den eneste måten å dele opp året her hjemme. Samene har åtte årstider (les denne vakre bloggposten av Rolf Opdal som beskriver de åtte årstidene på Røros). Mitt store forbilde Maja Søderberg har delt inn et klimavennlig kosthold i Sør-Sverige i syv årstider, og laget ernæringspyramider for hver av de syv årstidene det spirer, forsommer, ferietid, sensommer, høstetid, de frosttolerante, og vinterforrådet. Majas klimapyramider kan lastes ned her for den som vil la seg inspirere.

Jeg jobber med kokeboka Spis Sørlandet, og har vurdert mange ulike måter å dele inn året på. Nå har jeg landet på at det blir fem årstider: Vår, sommer høst, frost og vinter. Nå er det frost.

Frosten er perioden etter første frostnatt, og før snøen har lagt seg. Det kan være en kort periode, men her på Sørlandet kan den også vare fra omtrent midten av oktober til over jul. Etter den første frostnatta kommer det noen år en fin varmeperiode. Ett år dro vi på telttur, og nøt at all myggen var borte.

Når frosten kommer, så dreper den de tropiske matplantene våre. Mais, bønner, tomater, gresskar og squash blir avlivet fort og brutalt, og gartneren eller hobbygartneren må skynde seg å redde det som reddes kan av avlingene. Basilikumen og de andre sarte urtene kreperer også.

Men tøffingene står igjen ute i hagene. Ringblomstene tåler litt frost, og kan fortsette blomstringen en god stund. «Lille persille» står like grønn og fin selv om frosten har tatt knekken på nye annet i urtebedet. Purre tåler en god del frost (den stammer antakelig fra Skotland, og er tilpasset et nordisk klima).

Rotgrønnsakene har lenger sesong enn mais og tomater fordi de er beskyttet av jorda som fortsatt  har varmegrader hele døgnet. Gulrøtter og jordskokker kan derfor høstes friske lenge ennå. Og torghandleren i Kristiansand byr på den tøffeste av de tøffe: Grønnkål (som noen sier smaker bedre etter at den har fått frost).

Soppsesongen er stort sett over, men traktekantarellene holder koken ennå. Det er en opplevelse å knekke stivfrosne traktekantareller og plumpe dem rett i steikepanna hjemme. I tillegg er begynner elgjakta å gi resultater, så vi har spist sesongens første viltmiddag. Frosten er ikke like bugnende som høsten, men det er mange ferske godsaker å få tak i ennå.

Så vakker kan frostens årstid være,  med diamanter i grankvistene.

Ser du traktekantarellene som gjemmer seg i skogbunnen?

Matglede

4 Nov

Jeg har oppdaget mange ulike grunner til å jobbe for mer lokal mat. Den viktigste grunnen er glede.

Årsaken til at jeg begynte å interessere meg for lokal mat og startet prosjekt Spis Sørlandet heter bekymring. Jeg er alvorlig bekymret for konsekvensene av klimaendringene, og overbevist om at vi må spise ganske annerledes i framtida enten vi vil eller ikke. Bekymringene avtar ikke akkurat heller. Orkanen Sandy får nå selv Dagens Næringsliv til å skrive om klimapolitikk.

Spis Sørlandet førte meg til mennesker med veldig ulike innfallsvinkler til dette med lokal mat. Bondelaget er selvsagt mest opptatt av alle arbeidsplassene i norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Kristiansands beste restaurant, Måltid, velger lokale råvarer fordi de smaker best. Elling Bere, som er professor i ernæringsfag ved Universitetet i Agder, sier at folk bør spise mer nordisk kost fordi det er sunt. Og jeg fant flere kunstnere som på ulike måter jobber med mat og matfatet vårt i sine kunstneriske uttrykk (Carly Troncale, Solveig Egeland og Barbro Raen Thomassen).

Det sterkeste uttrykket for lokalmatens velsignelser er likevel glede. Det er kjekt å besøke en bonde og lære noe om alt arbeidet som ligger bak en liter melk. Det er veldig kjekt å kjenne en osteprodusent eller vite hvor man får tak i lokalt viltkjøtt. Men det er ekstra kjekt å dyrke noe mat sjøl.

Gleden over å så frø eller høste epler. Gleden ved å stelle med dyr. Gleden ved å plukke gratis mat i skogen. Gleden ved å kunne og mestre.

Vi lever i et forbrukersamfunn, og omgir oss hele tiden med ting vi ikke forstår hvordan funker. Vår løsning på de fleste problemer er å ringe etter en ekspert, eller dra i en butikk.  Jeg tror det er dype menneskelige behov som får noen til å prioritere å dra på sauesanking eller dyrke sin egen grønnkål. Behovet for å skjønne og forstå (noe av) det som ernærer oss. Og behovet for å dele (har du først fått dreisen på blåbærplukking eller grønnkåldyrking, så blir det fort nok til å dele med slekt og venner).

Det er tid for traktekantareller, og overfloden ligger strødd utover stua hjemme hos oss. Det viktigste med soppturene er ikke næringsstoffene vi henter ut av skauen, men den gode følelsen en full soppkurv gir. (Vi bruker små kurver. De blir lett fulle, gjerne med topp på.)  Ungenes frydefulle hvin av å ha funnet en ny bukett med traktiser. Og følelsen av at dette kan jeg, de giftige soppene lar vi stå, og traktekantarellene blir med hjem til kjøkkenet.

Bildet under får symbolisere den aller viktigste grunnen til å prioritere lokal matproduksjon. Jenta på bildet har nå begynt på skolen, men jeg tok bildet en vårdag på besøk i barnehagen der noen heldige unger fikk bli stelle med høns og lære hvor egg kommer fra. Hønsene var en del av barnehagens kretsløp, og spiste brødsmuler og grøtrester så det var en fryd. Men det viktigste med hele hønseprosjektet var jordinga. Den helt konkrete sammenhengen mellom dyr og mat. Og gleden ved en ekte hønekos.

Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe. Bildet er publisert med tillatelse fra barnets foreldre.