Vill mat

13 mai

Etter nesten to uker på utelukkende lokal mat har jeg fått endel kommentarer på at jeg er rar som spiser ugras… Men i historisk sammenheng er det ganske rart å kjøpe all maten sin i butikken. Om våren har mennesker alltid plukket saftige, grønne og vitaminrike blader.

Lørdag deltok jeg på kurs i «Vill mat» hos Lis og Olav Vandeskog på Spangreid i Lindesnes. Olav Vandeskog gir uttrykket «å tråkke i salaten» en helt ny betydning, for han har ikke tatt mer enn to skritt ut i enga før han begynner å fortelle om alt det spiselige som vokser der. Navn som løkurt, strandkjeks og jordnøtt forteller at disse plantene har vært en del av matseddelen i lang tid, antakelig tilbake til de første som innvandret til Norge etter siste istid.


Dette er skjørbuksurt, en liten plante som vokser i fjæra. Sjøfolk i seilskutetida fikk ofte C-vitaminmangel på grunn av ensidig kosthold, og denne vesle planten viste seg å være en av de beste medisinene mot den fryktede skjørbuken. Moderne analyser har bekreftet at planten har et svært høyt innhold av C-vitaminer.

Kurset var i regi av Sopp- og nyttevekstforeninga, og vi som deltok smakte og noterte for harde livet. Anemette Olesen fra Danmark var også med som kursholder, og fortalte blant annet endel myter knyttet til de spiselige ville vekstene. Enkelte steder i Danmark kalles løvetannblomsten for «Jomfru Marias gullpenger» – etter et gammelt sagn om at Maria ble frarøvet pengepungen sin av røvere. Da de åpnet pungen var det bare løvetannblomster i den, så de kastet den fra seg. Og da Maria plukket opp pungen var løvetennene forvandlet til gullmynter igjen…

Lis og Olav Vandeskog har i mange år drevet Grønsfjord Staudegartneri, og selger planter bl.a på torget i Mandal. Jeg kjøpte en potte med tysk esdragon og to potter med flerårig ruccola. Hvis vi bare kan få litt varmere vær, så varer det ikke lenge før ruccolaen kan høstes.

Det er veldig inspirerende å være på kurs i vill mat, men mange av de spiselige ville plantene vokser bare på noen få steder eller i små mengder. Til vanlig bruk på kjøkkenet kommer jeg nok til å holde meg til brennesle og skvallerkål.

Dette er skvallerkål, også kalt «hagedjevel». Hvis du ikke vet hvordan den ser ut, så spør en hageeier eller kikk inn i nærmeste hekk. Skvallerkålen trives ikke i gressplenen, men den vokser villig i de fleste bed og hekker. Den ble innført til Norge av munkene som grønnsak, og maken til voksevillig plante skal du lete lenge etter.

Slik ser bladene ut når de er utbretta. Planten har ikke noe med kål å gjøre («kål» er det gamle norske ordet for spiselig grønt). Den er i skjermplantefamilien, og får fine, hvite blomsterskjermer i juni. Men nå i mai gjelder det å beite den ned. De unge, blank-grønne bladene smaker best. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvordan den smaker («den smaker aromatisk», sier Olav Vandeskog). Her i huset bruker vi den i omelett («spinatomelett», bare med skvallerkålblader) og i pesto. Det var også veldig godt å klippe skvallerkålblader i blåskjellgryta.

Spis Sørlandet dag 12 og 13

I går spiste jeg brenneslesuppe på kurset hos Lis og Olav Vandeskog.

De to minner meg om Andre Bjerkes dikt:

«Her ser du herr og fru Faster Moster

som lager små hullete sveitseroster

Fort kommer ostene, trillende, rullende

HAN lager osten, og HUN lager hullene»

Bortsett fra at det hos dem ikke handler om oster, men om urter. Olav har hovedansvaret for plantene, og Lis har hovedansvaret på kjøkkenet. Og hun serverte den beste brenneslesuppa jeg har smakt, med små, hardkokte egg fra egne høner:)

I dag spiste vi hjemmelagde burgere til middag, med råstekte poteter og lokale grønnsaker.

Reklamer

Én kommentar to “Vill mat”

  1. Undre mai 13, 2012 kl. 9:10 pm #

    Reblogged this on Økoverset and commented:
    Les Spis Sørlandets bloggpost om «vill mat».

Kommentarer er stengt.

%d bloggere like this: