Spis Sørlandsreker

15 Jul

WWF har gått ut og bedt folk om å ikke spise reker fra Skagerrak av miljøhensyn. Rekebestanden er ikke truet, men WWF er misfornøyd med hvordan fisket drives. Naturvernforbundet derimot, er misfornøyd med WWFs endimensjonale syn på hva som er miljøvennlig forvaltning av sjømat.

Naturvernforbundet er opptatt av å støtte kystfiskerne, fordi dette er ei fornybar næring som har stor egeninteresse av å ta vare på livet i havet. Kystfiskerne er viktige vitner om hvordan det står til med fisk og sjøfugl, vær og vind, oljesøl og søppel langs kysten vår. Kystfiskerne er også viktige allierte i kampen mot oljeboring i Skagerrak, Lofoten og Vesterålen.

I tillegg til dette er kystfisket det mest miljøvennlige fisket. Årsaken er at båtene ikke drar så langt, og dermed bruker mindre diesel per kilo fangst enn det de store havtrålerne gjør. Selvsagt er det mest miljøvennlig å la fisken svømme inn mot land og fange den der.

Det stemmer at noen av rekefiskerne ikke har sorteringsrist og derfor tar en del fisk i tillegg til reker. Dette betyr at en og annen truet kysttorsk og skate kan havne i reketrålen, sammen med blant annet sei og makrell. Men det er viktig å være klar over at det er de minste båtene, som fisker innenfor 4 nautiske mil, som av sikkerhetsgrunner ikke bruker sorteringsrist. Dette utgjør ca 10 % av fangstkapasiteten. Disse båtene tar fisken som havner i reketrålen til lands og selger den som middagsmat.

God forvaltning av den fornybare sjømaten er vanskelig, og Naturvernforbundet hilser velkommen debatten om hva som er miljøvennlig å spise. Vi velger å ta et breiere perspektiv enn WWF, og spiser derfor reker fra Skagerrak med god samvittighet.

Marte Rostvåg Ulltveit-Moe, Naturvernforbundet i Kristiansand

Per-Erik Schultze, Naturvernforbundet i Kragerø

Peder Johan Pedersen, Naturvernforbundet i Vest-Agder

 

Innlegget ble først publisert i Fedrelandsvennen, den 7. juli 2014

Mer om rekedebatten i den forrige bloggposten: https://spissorlandet.wordpress.com/2014/06/27/rekedebatt/

“Advarsel mot reker fra Skagerrak”

27 Jun

spissørlandet_cover

WWF har gått ut og advart mot reker fra Skagerrak. I den nyeste versjonen av WWFs sjømatgaid er de lokale rekene våre farget røde og merket med “Styr unna”.

Da jeg skrev kokeboka “Spis Sørlandet”, var jeg på jakt etter noen enkle klare regler for å finne ut hva som er miljøvennlig sjømat. Når det gjelder landbruket er det jo veldig enkelt: Spis mer grønnsaker, velg økomat, og sørg for at du ikke kaster mat som kan spises. Enkelt og greit, alle kan gjøre litt, sunnere er det også (absolutt alle ernæringseksperter anbefaler oss å spise mer frukt og grønt).

Jeg snakket med flere havforskere og ba dem om noen folkelige og enkle råd om sjømat. Noe som alle kan forstå og alle kan huske. Helst også noen råd som ikke gjelder bare akkurat denne sesongen. Det må da være mulig?

Nei, svarte havforskerne. Nei, det er ikke så enkelt under vann. Det er mye vi ikke vet. Ting endrer seg fort. Fiskebestander minker, og vi forstår ikke alltid hvorfor. Noen ganger flytter fisken seg. Sjømat handler om variasjoner under vann, men også om politikk, juss og klimaendringer. Jeg kan dessverre ikke gi deg noen enkle regler.

Derfor har jeg laget noen kjøreregler selv. Lista er ikke perfekt (men det er ikke lista til WWF heller, mer om dette under). Sjømat er godt, og med vett og forstand skal vi kunne fortsette å høste av havets fornybare ressurser. For eksempel slik:

  1. Fisketur er bra

En stor andel av fisken som spises i Norge om sommeren er selvfisket eller fått av familie og venner. Fisketurer bidrar til naturglede og forståelse av livet i havet. Derfor er det bare bra å slenge ut et snøre, og spise fisken du har fanget selv. Oppdaterte regler for fritidsfiske finner du her:    http://fiskeridir.no/fritidsfiske

  1. Blåskjell er bra

Blåskjell lever av mikroalger og dødt organisk materiale. I løpet av ett døgn kan et voksent blåskjell filtrere like mye vann som det er i et velfylt badekar. Blåskjellenes store appetitt på alt fra plankton til dødt organisk materiale kan forebygge algeoppblomstringer i sjøen. Spis derfor norske og svenske blåskjell med stor glede.

  1. Spis fremmede arter

Fremmede arter som sprer seg langs kysten og lager ugreie i økosystemene bør vi etter beste evne spise opp. Her snakker vi blant annet kongekrabbe og stillehavsøsters ( og de smaker heller ikke så verst…).

  1. Bruk hodet

Sei og sild er i god form, og anbefales til og med av WWF. Krabbene har det også greit, og krabbesesongen er rett rundt hjørnet. Kysttorsken er trua, men skreien er i god form. Lofottorsk er altså et bra valg på vinteren.

 

Men så var det altså disse rekene fra Skagerrak. Rekebestanden er ikke trua, men WWF er bekymra for fiskemetodene. Det gjelder både bifangster av annen fisk, og utkast av småreker:

http://www.wwf.no/dette_jobber_med/hav_og_kyst/sjomatguiden/green/?31454/reker

Naturvernforbundets marinbiolog Per Erik Schultze påpeker at WWF med dette svartmaler hele rekenæringa. Andelen båter som er anmeldt for ulovlig utkast av småreker er betydelig mindre enn det WWF opplyser:

http://www.nrk.no/telemark/_-wwf-fusker-med-reketall-1.11800406

Skagerrakfisk understreker at det er påbudt med sorteringsrist for å unngå bifangst i reketrålen når båtene går mer enn 4 nautiske mil fra land. Og dette utgjør 90 % av fangstkapasiteten.

http://www.skagerakfisk.no/media/1387/kommentar-til-sjoematguiden-2014-wwf.pdf

 

Konklusjon: Jeg kommer til å fortsette å spise lokale reker. Jeg håper alle får tatt seg noen fine fisketurer i sommer. Og jeg oppfordrer flere til å bry seg om hvor (sjø)maten kommer fra og hvordan den er produsert.

 

Etterskrift, 2. juli  2014: Les gjerne dette innlegget fra Havforskningsinstituttet som begrunner hvorfor rekene i Skagerrak ikke er trua.

http://www.imr.no/publikasjoner/andre_publikasjoner/kronikker/2014_1/rekefisket_truer_ikke_rekene_i_sor/nb-no

 

Eksos-skinke

21 Mar

Av gjesteblogger Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet

Jeg smører siste rest av Philadelphia-osten utover brødskiva. Ikke ante jeg at det var eksos-ost jeg hadde putta i handlekurva noen dager tidligere. Eksos-ost som hadde reist over 2000 kilometer før den havna i mitt kjøleskap. For osten som er produsert i Tyskland, er laget på melk fra Norge. Det er derfor den er så billig. Da slipper den nemlig å betale toll.

De fleste av oss sperret nok opp øynene da Dagsrevyen nylig kom med eksos-ost historien. Morgenen etter fikk vi høre at McDonalds kjører melk fra Norge til Irland, hvor de lager ost av den og så sender den tilbake til cheeseburgerne de selger i Norge.

Da blir cheeseburgeren så billig som McDonalds mener den må være. Hadde de brukt irsk melk i osteproduksjonen måtte de ha betalt ostetoll når osten ble tatt inn i Norge. Hva om den norske melka hadde blitt i Norge og vi laget cheeseburger-ost av den her, spør nå jeg.

I ostehøvelens hjemland kom meieriene for noen år siden med ferdigskivet ost. Kjapt og enkelt når matpakkene skal lages om morran. Lite ante jeg at Synnøve Finden lager osten i Norge, sender den til Danmark for å bli skåret i skiver, før de frakter den hjem igjen og selger den i butikkene. Synnøve Finden, derimot, visste det godt, men likevel skriver de på sine hjemmesider at ”Synnøve Finden har sterkt fokus på reduksjon av alt utslipp til luft.”

All denne trailertransporten av matvarer er mulig av blant annet to grunner. Den første er åpenbar: transport er for billig. Det er vanvittig at det lønner seg å sende maten fram og tilbake over store avstander før vi skal spise den. For det andre har vi en ordning i Norge som gir null toll på import av matvarer hvor det meste av råvarene er norske. Ordningen var ment å støtte forsøksproduksjon i mindre skala. Philadelphia -osten kom til Norge i 1987. Det får være grenser for hvor lenge et forsøk skal vare!

Det er ikke rart veitrafikken vokser og vokser når maten sendes fram og tilbake på denne måten. Det er rett og slett klimagalskap satt i system.

I framtida må både du og jeg og gulostene våre reise mindre. Transportkostnadene må opp og klimautslippene ned. Da må hverdagsmenyen bestemmes av naturen rundt oss.

Ja da, vi kan helt sikkert få billigere mat ved å legge ned norsk landbruk og importere det vi trenger. Men det blir et matfat tilpasset den frie konkurranse, og ikke den naturen vi lever i.

For to år siden satte Naturvernforbundets lokallagsleder i Kristiansand seg fore å spise Sørlandet i en måned. Maten hun serverte seg selv og familien skulle komme fra bønder og fiskere i Agder-fylkene.

Den første dagen gikk det i vassgraut, blomkålsuppe og tomatsalat. Men som Marte skrev i bloggen sin: Herfra kunne det bare gå oppover. Neste dag var det fiskebrygga i Kristiansand som fikk besøk. Her var det fantastiske råvarer fra havområdene utenfor Sørlandskysten. Middagen ble røyka torsk med eggesmør, brekkbønner, potet og gulrot.

Hver dag blogget Marte om sin jakt på kortreist mat. Siden det ikke lages sukker i Agder, kom hun i kontakt med en bonde i Flekkefjord som solgte økologisk honning. Alt hun spiste var ikke økologisk, men det var heller ikke blitt frakta halve jordkloden rundt før det havnet på middagsbordet hos Marte.

Ingen regel uten unntak. Derfor hadde Marte tre unntaksregler i prosjektet. Hun kjøpte salt, det tok for lang tid å koke sitt eget. Til grøten ville hun ha kanel. Grøt uten er kjedelig. Tilslutt vil hun ikke bare leve på smør, men ha et variert fett utvalg, så matolje ble også kjøpt.

Selvsagt kommer vi til å handle mat med store deler av verden i framtida også. Det har vi alltid gjort. Bytta fisk mot mel og salt f.eks. Vi hadde noe som andre ikke hadde, og de solgte oss noe vi ikke hadde så lett for å produsere her.

Klimaendringene kan komme til å redusere den globale matproduksjonen med 2 prosent hvert tiår framover, samtidig med at etterspørselen etter mat stiger med 14 prosent. Dermed må vi ta ansvar for matproduksjonen her på berget også. Og, vi må definitivt sørge for at maten vi serverer, kommer med minst mulig utslipp av klimagasser.

Det må bli slutt på at det er lønnsomt å sende seranoskinka Spania-Norge- Spania- Norge, før vi setter tennene i den. Først blir den kjørt fra Spania til Norge med bein. Her toll-deklareres den, og importavgiften er lav siden skinka har bein i seg. Så sendes den tilbake til Spania for å få tatt ut beina og bli skjært i tynne skiver, før den så kjøres nordover igjen. Sånt blir det eksos-skinke av.

Restetid

22 Dec

Hvem fant opp pesto? Jeg ser for meg en erfaren italiensk big mama som står på kjøkkenet og grubler: «Hva skal jeg egentlig bruke denne parmesanskorpa til? Hm… jeg kan jo rive den, og blande med olivenolje. Så tar jeg i litt hvitløk og urter, og kanskje noen pinjekjerner…» Og dermed hadde hun laget verdens første pesto.

Pizza er garantert funnet opp av en kokk med mer fantasi enn penger. Hun hadde sikkert noen få kjøttbiter, litt tomat og en halv løk, og la det på en brødleiv for å drøye maten. Med et dryss av ost på toppen ble resultatet overraskende populært.

Nå i jula er det ikke akkurat høysesong for italiensk mat her i landet. Men det er høysesong for rester. Skuffer og skap, frysere og kakebokser er hjemme hos de aller fleste fylt til bristepunktet av det vi trenger for å feire jul, pluss litt ekstra for sikkerhets skyld. Dermed blir det også mange rester.

Det er dype psykologiske årsaker til at vi lager for mye mat. Kostnaden ved å koke noen poteter for mye er minimal, sammenlignet med skammen som ville oppstått om ikke alle rundt bordet ble mette. Dette fenomenet kalles «God-mor-syndromet», og er tankevekkende beskrevet av Tristram Stuart i boka «Waste». Et bugnende bord signaliserer overskudd, status og gjestfrihet. Små porsjoner betyr en risiko for å bli oppfattet som fattig eller gjerrig. Dermed er det tryggest for både mødre og restauranter å legge på litt ekstra. Rester er i praksis ikke til å unngå, i hvert fall ikke når det er jul.

Men «restemat» høres ikke så veldig fristende ut. Hjemme hos oss gikk det sport i å bruke restene etter at vi omdøpte dem til «gratismat». Restene er allerede produsert, transportert, kjøpt, båret hjem, og tilberedt. Hvis vi spiser opp noe som ellers ville stått og mugnet bakerst i kjøleskapet, da spiser vi «gratismat». Den triste lille osteskalken, og det brødet som begynner å bli tørt – skal vi trylle det om til et gratis ostesmørbrød?

I jula kan det være ekstra vanskelig å få brukt opp restene, fordi det ofte går slag-i-slag med store juleselskaper. Løsningen er å fryse ned overskuddet, og bruke det som utgangspunkt for gode middager seinere. Jeg har sjelden fått mer skryt for maten enn den gangen jeg serverte oppvarma ribbe (med svor som overhodet ikke var sprø), sammen med stekt ris og soyasaus, til noen blakke venner i januar.

Det er ikke mer jobb for kokken å bruke opp «gratismaten», det krever bare at man tenker litt annerledes. «Hva har jeg lyst på i dag» må suppleres med «Hva er det som bør brukes i dag?» Og så trengs det er repertoar av oppskrifter som gjør det lettere å få brukt restene.

Pizza har jeg allerede nevnt. Hjemmelaget pizza er suverent til å få brukt opp «litt av ditt og litt av datt», pluss noen osteskorper. Visste du at vafler også er fin restemat? En kvart rømmeboks eller den siste fløteskvetten, resten av grøtgryta, eller to halve kokte poteter; 1-2 desiliter av ymse rester funker helt fint i vaffelrøra. Forutsetningen er bare at restene ikke har begynt å mugne. IO tillegg kan du bruke opp melka som gikk ut på dato i går.

Vaffeltrikset lærte jeg av Tove Diesen, en av bidragsyterne i Grønn Hverdags kokebok «Vær så god». Grønn Hverdag kaller restemat for «redesignet mat», og sier det vare er et spørsmål om innovasjon og fantasi.

I kokeboka Spis Sørlandet har jeg også noen gode oppskrifter til å få brukt opp restene. De ymse rotfruktene (en kvart kålrabi og to triste gulrøtter, pluss litt diverse) kan fint brukes i den fiskegryta som vi lærte på Oddemarka ungdomsskole på 80-tallet. Eventuelt i currywok-en som jeg beskriver med utgangspunkt i en oppskrift fra Klaus Meyer, en av grunnleggerne av restaurant Noma i Købehnavn. Rester av kokte poteter anbefaler jeg å forvandle til sørlandsk-chilenske empanadas.

Den som sørger for at restene blir spist opp, sparer penger. Hun minsker også sine egne miljøbelastninger. Og kanskje finner hun opp en helt ny matrett?

Blåblå landbrukspolitikk

16 Oct

Mat er politikk. Lokalmat handler mye om gode smaker, inspirasjon på kjøkkenet, og trivelige møter med dyktige småskalaprodusenter. Men matproduksjon er avhengig av de politiske rammebetingelsene – og i dag får Norge ny, blåblå regjering.

Norges Bondelag har siden stortingsvalget i september vunnet to strukturelle seire. Det er imponerende, tatt i betraktning at det borgerlige flertallet på stortinget er så lite opptatt av mat og landbruk. Den første seieren var at at ordningen med jordbruksavtalen skal opprettholdes. Dette ble slått fast i samarbeidsavtalen mellom Venstre, KrF, Høyre og Frp, punkt 4.

Jordbruksforhandlingene er på en måte tariff-forhandlingene til norske bønder. Jordbruksavtalen regulerer priser, støtteordninger og velferdstiltak. Avtaleinstituttet gir bøndenes organisasjoner, både Småbrukerlaget og Bondelaget, større innflytelse over landbrukspolitikken enn de ville hatt uten jordbruksavtale. Derfor har flere på høyresida argumentert for å legge ned hele ordninga, men det blir ikke noe av  i første omgang.

Den andre store seieren er at Landbruksdepartementet blir opprettholdt som eget departement med egen minister. Det ville ha vært et tungt symbolsk nederlag om de blåblå hadde fjernet hele landbruksministerposten, og det har de altså valgt å ikke gjøre. Men dette trenger ikke bety noen som helst satsning på norsk landbruk, det kan like gjerne være et uttrykk for hvor vanskelig det er å få kabalen med partier, distrikter, kjønn, alder og statskirkemedlemmer til å gå opp når det skal lages ny regjering.

Den nye norske landbruksministeren heter Sylvi Listhaug og kommer fra Framskrittspartiet. Hun har aldri jobbet med mat- og landbrukspolitikk. I følge Aftenposten blir Hanne Blåfjelldal statssekretær i landbruksdepartementet. Blåfjelldal er lærer i Valdres, tidligere FrP-politiker, og skriver en ganske sjarmerende blogg på nynorsk om sitt liv «som bygdetulling».

Siden verken Listhaug og Blåfjelldal kjenner norsk landbruksnæring, skal de begge igjennom en solid dose voksenopplæring. Både Bondelaget og Småbrukerlaget har sendt ut pressemeldinger som hinter ganske kraftig om dette. De nye kostene i landbruksdepartementet vil sikkert få sine 100 dagers fredningstid til å sette seg inn i næringa.

Men så? Blåfjelldal er i følge sin egen blogg lidenskapelig tilhenger av frihandel. Hun mener at frihandel er solidarisk, lønnsomt, og den beste formen for utviklingshjelp. Det blir spennende å se om FrP i Landbruksdepartementet vil legge til rette for mer import av varer fra de fattigste landene, eller om det blir en flom av dansk smør og bacon inn i norske butikker. Begge deler kan begrunnes ideologisk av FrP.

Norsk landbruk er sårbart. Det er kaldere og brattere i Norge enn på kontinentet, og derfor er det i utgangspunktet dyrere å produsere mat her enn i Danmark og Tyskland. Varer og tjenester er også dyrere her – derfor er det umulig for norsk landbruk å konkurrere uten tollvern.

All norsk matproduksjon er ikke miljøvennlig. Jeg kritiserer ofte norske bønder for å bruke for mye kunstgjødsel, sprøytemidler og diesel. Men det økologiske landbruket og de sjarmerende småskalaprodusentene deler skjebne med storskala-bøndene. Den vesle økobonden er avhengig av at det finnes et meieri, en melkebil, et slakteri og en veterinær. Hvis halvparten av norske bønder legger ned, da risikerer vi at heile næringa rakner.

Bondelagets to strukturelle seire, samt en formulering i samarbeidsavtalen om at det skal legges vekt på forutsigbarhet i landbrukspolitikken, er halmstråene som landbruksnæringa nå klynger seg til. Kjære leser: Jeg mener det nå er på tide å støtte opp om norsk landbruk. Ikke av hensyn til bøndene, men av hensyn til oss selv. Bøndene kan sikkert finne seg andre jobber – men et land uten egen matproduksjon gjør seg selv skrekkelig sårbart.

Jeg håper den nye landbruksministeren vil bruke kreftene sine på å fjerne tull og tøys – som for eksempel «tilskudd til skogsdrift i ulendt terreng» (som gjør det lønnsomt å hogge i eventyrskog som heller burde vert verna).  Det er mye rart i det norske landbrukssystemet som kan ryddes opp i. Men jeg er alvorlig bekymret for at frihandelsideologene nå vil benytte sjansen til å svekke hele den norske matproduksjonen.

Norsk landbruk har aldri før hatt større behov for allierte. De trenger kjærlig kritikk, men også støtte fra forbrukere som ønsker seg bedre og ikke mindre norsk mat. En god start kan være å stikke på Bondens Marked. Neste marked i Kristiansand er lørdag 26. oktober på Torvet i sentrum. Sees vi?

Naturvern og nytelse

2 Aug

Lørdag 3. august skal jeg holde innledning om Spis Sørlandet på Grimstad Nytelsesfestival. Nytelsesfestivalen er en herlig blanding av musikk, mat og sexprat, og det er første gangen Naturvernforbundet deltar på festivalen. Så hva har dette med miljøvern å gjøre?

Jeg mener at nytelse har mye med miljøvern å gjøre, dersom man ser ut over arbeidet for rensedingser og elbiler. Miljøvern handler etter mitt syn om å velge løsninger som sparer miljøet for forurensning og ødeleggelser, og samtidig gir oss mennesker et bedre liv. En by med færre privatbiler og flere syklister har lavere utslipp av klimagasser, men det er også en by hvor innbyggerne får mer trim og derfor har bedre helse.

Slik er det også med maten. Jeg har null tro på at vi kan redde verden med vond mat. Det er ingen som gidder å være med på det (ikke jeg engang). Derfor må det snekres sammen et bærekraftig kosthold som også smaker godt. Spis Sørlandet handler nettopp om å eksperimentere med gode smaker som også er i sesongen, reduserer kjøttforbruket og gir mindre svinn.

Nytelsesfestialens kritikere (se f.eks dette oppslaget fra Agderposten i 2003) mener at nytelse henger sammen med egoisme. («Jeg vil ha det som er best og blåser i konsekvensene»). Og slik kan det selvsagt gå. Men folkene bak Nytelsesfestivalen er veldig bevisste på å fremme «noksomheten». Takknemlighet og glede er også noe som fremmer nytelsen, og dette er gode vaksiner mot overforbruk.

Naturvernforbundet jobber for naturmangfoldet og respekt for at alle arter har sin funksjon. Artsmangfod gir mer robuste økosystemer, og derfor er vi forpliktet til å ta vare på se sårbare og truede artene, også i Norge. Sexolog Elsa Almås skriver i en tankevekkende tekst om årets festivaltema «nytelse i brunt» at festivalen også handler om å fremme gleden over det menneskelige mangfoldet. Sexologen siterer også økofilosofen Arne Næss – og da føler jeg meg på trygg grunn som miljøverner sammen med alle sexologene i Grimstad:)

 

Spis Sørlandet – lokale fristelser. Foredrag på Café Ibsen under Grimstad Nytelsesfestival. Lørdag 3. august kl 15.30. Billetter selges i døra.

http://www.nytelsesfestivalen.no/2013/spis-sorlandet-lokale-fristelser/

Marterum

 

En brenneslehistorie

9 Jun

En deilig varm forsommerdag på Vestlandet, for nesten tolv hundre år siden, gikk en staut viking til kona si og sa

– Jeg har fått en ide! Skal vi ikke dra til Island? Der kan vi skaffe oss en mye større gård enn det vi har nå.

– Ja, det gjør vi! Jeg skal bare bort i kjøkkenhagen og grave opp noen brenneslerøtter som vi må ha med, svarte husfrua.

– Er du gal? Vi har ikke plass i båten til denslags! Jeg må jo ha med hesten min – ja og så ungene da, og kua di og noen sauer, og hønene… nei det er absolutt ikke plass til at du tar med deg røtter og ugras, sa vikingen.

Da satte kona hans hendene i sida og forklarte ham at dersom hun ikke fikk ta med seg brennesleplanter til Island, så kunne han reise aleine med hesten sin. For det var nemlig helt uaktuelt å flytte til et nytt land uten å ha med seg brennesleplanter.

Og dermed dro de over havet, med hesten og ungene, og kua og sauene og brennesleplantene. For så viktig var brenneslene før i tida. Brennesle var både dyrefôr og medisin og spinneplante og tryllemiddel. Alle visste jo at brennesle var Tors vekst, og det var Tor som laget torden og lynnedslag. Men lynet kunne selvsagt ikke treffe et hus der hvor Tors egen plante ble røykofret på grua.

Brennesla har gått litt i glemmeboka i våre dager, for vi har så mye annet å velge i på butikken.

Men forrige helg laget jeg 6 liter brenneslesuppe til lanseringen av kokeboka Spis Sørlandet. Og det var en sterk opplevelse å se folk stå i kø for å smake på ugrasmat. Noen kom til og med tilbake og ba om mer. Og snipp snapp snute, så var brenneslegryta tom:)

brenneslesuppe_2

Brenneslesuppe. Foto: Jon Anders Skau