Matglede

4 nov

Jeg har oppdaget mange ulike grunner til å jobbe for mer lokal mat. Den viktigste grunnen er glede.

Årsaken til at jeg begynte å interessere meg for lokal mat og startet prosjekt Spis Sørlandet heter bekymring. Jeg er alvorlig bekymret for konsekvensene av klimaendringene, og overbevist om at vi må spise ganske annerledes i framtida enten vi vil eller ikke. Bekymringene avtar ikke akkurat heller. Orkanen Sandy får nå selv Dagens Næringsliv til å skrive om klimapolitikk.

Spis Sørlandet førte meg til mennesker med veldig ulike innfallsvinkler til dette med lokal mat. Bondelaget er selvsagt mest opptatt av alle arbeidsplassene i norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Kristiansands beste restaurant, Måltid, velger lokale råvarer fordi de smaker best. Elling Bere, som er professor i ernæringsfag ved Universitetet i Agder, sier at folk bør spise mer nordisk kost fordi det er sunt. Og jeg fant flere kunstnere som på ulike måter jobber med mat og matfatet vårt i sine kunstneriske uttrykk (Carly Troncale, Solveig Egeland og Barbro Raen Thomassen).

Det sterkeste uttrykket for lokalmatens velsignelser er likevel glede. Det er kjekt å besøke en bonde og lære noe om alt arbeidet som ligger bak en liter melk. Det er veldig kjekt å kjenne en osteprodusent eller vite hvor man får tak i lokalt viltkjøtt. Men det er ekstra kjekt å dyrke noe mat sjøl.

Gleden over å så frø eller høste epler. Gleden ved å stelle med dyr. Gleden ved å plukke gratis mat i skogen. Gleden ved å kunne og mestre.

Vi lever i et forbrukersamfunn, og omgir oss hele tiden med ting vi ikke forstår hvordan funker. Vår løsning på de fleste problemer er å ringe etter en ekspert, eller dra i en butikk.  Jeg tror det er dype menneskelige behov som får noen til å prioritere å dra på sauesanking eller dyrke sin egen grønnkål. Behovet for å skjønne og forstå (noe av) det som ernærer oss. Og behovet for å dele (har du først fått dreisen på blåbærplukking eller grønnkåldyrking, så blir det fort nok til å dele med slekt og venner).

Det er tid for traktekantareller, og overfloden ligger strødd utover stua hjemme hos oss. Det viktigste med soppturene er ikke næringsstoffene vi henter ut av skauen, men den gode følelsen en full soppkurv gir. (Vi bruker små kurver. De blir lett fulle, gjerne med topp på.)  Ungenes frydefulle hvin av å ha funnet en ny bukett med traktiser. Og følelsen av at dette kan jeg, de giftige soppene lar vi stå, og traktekantarellene blir med hjem til kjøkkenet.

Bildet under får symbolisere den aller viktigste grunnen til å prioritere lokal matproduksjon. Jenta på bildet har nå begynt på skolen, men jeg tok bildet en vårdag på besøk i barnehagen der noen heldige unger fikk bli stelle med høns og lære hvor egg kommer fra. Hønsene var en del av barnehagens kretsløp, og spiste brødsmuler og grøtrester så det var en fryd. Men det viktigste med hele hønseprosjektet var jordinga. Den helt konkrete sammenhengen mellom dyr og mat. Og gleden ved en ekte hønekos.

Foto: Marte Rostvåg Ulltveit-Moe. Bildet er publisert med tillatelse fra barnets foreldre.

Reklamer
%d bloggere like this: